hits

Skapes flere "Glassjenter" av rigiditet i systemet når det gjelder telefonkontakt med egen familie?

Er det rart at vi får utagerende ungdom i barnevernet?
Barn og unge blir nektet å ha kontakt med sin egen familie.

 

Bildet er hentet fra wikipedia



Nå har jeg nylig lest "oppvekstrapporten 2017" og kommer over et interessant kapittel som omhandler bruk av mobiltelefon og sosiale medier.

Dette er et tema som er veldig aktuelt for mange unge i barnevernet. Vi hadde med ei jente under Arendalsuka som faktisk også var inne på problematikken i forbindelse med å bli nektet å ringe til sin familie. Flere andre ungdommer har sagt det samme, og kaller barnevernet for "helt nazi" og føler at de ikke har noen rettigheter.


"BARNS DIGITALE RETTIGHETER

Barn og unges digitale rettigheter handler ikke bare om beskyttelse, men også mye om deltakelse. Barnekonvensjonens prinsipper er i stor grad direkte overførbare til barn og unges digitale liv, prinsipper som ikke bare vektlegger beskyttelse, men også deltakelse. Som det står i første punkt i barnekonvensjonen:

Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.


Artikkel 15 anerkjenner også barnets rett til organisasjonsfrihet og frihet til å delta i fredelige forsamlinger, og artikkel 16 vektlegger hvordan «ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme» og understreker at det enkelte barn har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep."


* Oppvekstrapporten 2017 s 82

https://www.bufdir.no/Aktuelt/Oppvekstrapporten_2017_Okte_forskjeller__gjor_det_noe/




Vi har fått melding fra en mor som er bekymret for sitt barns reaksjoner i forhold til begrensninger i telefonkontakten med henne. Historien er anonymisert.

 

Hei
I mai skrev jeg melding til fostermor om jeg kunne snakke med mitt 15 år gamle barn.
Jeg hadde faste ringetider men fikk ikke tak på barnet da jeg ringte til avtalt tid.
Fostermor sier da at det er nå kun barnet som skal ringe meg og at all informasjon skal gå gjennom barnevernet.


Jeg kontakter Barnevernet.
De sier at Bup mente det og skulle informere meg om slutt på tlf samtale i April.
Jeg kontaktet Bup samme dag, ogde sier at de hadde ikke snakket om telefonsamtaler og heller ikke fått oppdrag å formidle at det var slutt på faste telefonsamtaler.


I juni hadde jeg møte med barnevernet de Beklager hvordan de har behandlet dette men ville slutte tlf samtaler siden jeg hadde gitt utrykk for at jeg ville føre sak

.
Jeg får informasjonsbrev fra Bup at mitt barn sluttet kontant med Adhd medisin på grunn av bivirkninger som høyt blodtrykk og puls.


Da fikk jeg ett hastemøte med barnevernet i juli de kunne ikke svare på noe men sa at det VAR BUP som hadde sagt at mitt barn nå ikke skulle ha faste telefonsamtaler med meg..


Jeg kontaktet Bup det første jeg får vite er at all komunikasjon skal gå gjennom barnevernet,
Jeg spør igjen om det er slik barnevernet mener at Bup fraråder telefonsamtaler resepsjonisten sa hun ville overbringe spørsmålet


Etter en kort tid ringer behandler/utreder og sier at de har ingen formening om telesonsamtaler med mitt barn. Det har ikke vært ett tema, jeg ber om å få det skriftlig, det kunne hun ikke gi meg men ville kontakte bv.


I Aug under samvær sier mitt barn at h*n ønsker at jeg skal ringe fast som før,
Jeg sier at h*n kan ringe meg, h*n sier h*n vil ha det slik det var før, tilsynet sa hun ville ta det opp med bv.


I dag ringte jeg barnevernet og spurte om de var informert, det var det.
jeg spurte om jeg kunne få tilbake tlf samtalene.
Nei det gikk ikke jeg måtte ta det opp på møte om 3 uker
Hvem tenker det på.
Ikke mitt barn.
Jeg er rystet og dypt sjokkert, dette er et deprimert barn med asberger og adhd.
Er de ikke redd for at barnet skal miste besinnelsen.
Hva tenker de med.
Hva er de laget av de I bv.
Kald betong?
De har ihvertfall veldig lav iq og bør ikke under noen omstendigheter ha noen som helst omsorg eller kontakt med barn og ungdom.
Jeg krever omsorgsovertakelse fra Barnevernet.
Og de bør straffes for psykisk terror /tvang ovenfor barn og ungdom.
Hilsen en bekymret mamma

Fra Oppvekstrapporten 2017
http://www.bufdir.no/Aktuelt/Oppvekstrapporten_2017_Okte_forskjeller__gjor_det_noe/

Elisabeth Staksrud

Staksrud er medieviter og førsteamanuensis ved institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, hvor hun forsker på ytringsfrihet og sensur, barn og unges mediebruk og forskningsetikk. Hun er med i ledelsen av verdens største forskningsprosjekt om barn og medier, EU Kids Online, og er nestleder i den Nasjonale Forskningsetiske Komité for Samfunnsfag, Humaniora, Jus og Teologi (NESH). Selv liker hun best å se på tv.
* Oppvekstrapporten 2017 s
ARTIKKEL 4

"INNLEDNING

For de fleste av oss er beskyttelsesinstinktet sterkt. Kanskje i særlig grad når det gjelder sårbare barn. Vi ønsker å beskytte deres rettigheter. Derfor var det ikke så overraskende da jeg etter et foredrag for en samling for voksne som jobbet med og i fosterhjem, ble kontaktet av en saksbehandler som i forbifarten nevnte hvordan de hadde store utfordringer med en gutt på 12 år som aldri så ut til å få venner. Han hadde med i bagasjen en utfordrende familiebakgrunn, men ut over det var det ingen ting som skulle tilsi at han ikke skulle kunne skape relasjoner til andre. Allikevel hadde han flere ganger måttet bytte både fosterhjem og skole i forsøket på å skape sosiale relasjoner til jevnaldrende. Han trengte venner, men det var vanskelig å få det til å fungere, og saksbehandleren og fosterforeldrene forsto ikke hvorfor. Han ble ikke mobbet, det var ingen uvennlige kommentarer i klasserommet eller skolegården. Men han ble aldri invitert med av de andre når noe skjedde. Det var som om de glemte han i fritiden. Han var blitt et sosialt spøkelse. Tilstede, men uten å bli sett av noen. Som medieforsker, hadde jeg bare ett spørsmål: Har han mobiltelefon? Svaret var et (indignert) nei, det hadde han selvfølgelig ikke. Han var jo sårbar.

Videre samtaler med ansatte fra barne- og ungdomsetaten og fosterhjemstjenesten bekreftet restriksjon som en gjennomgående policy. Barn og unge som i utgangspunktet er sårbare pga. ulike sosiale forhold burde ikke utsettes for ytterligere risiko ved å ha fri tilgang til Internett og mobiltelefon. I noen tilfeller var dette begrunnet direkte ut fra individuelle situasjoner ? barn som for eksempel ikke skulle ha kontakt med foreldre eller andre slektninger og som sto i direkte fare for skade hvis de var tilgjengelige på nett og kunne oppspores. Men for de fleste handlet det, slik jeg forsto det, om en større «føre var»-strategi. At man satte opp felles familie eller institusjons-PC til skolearbeid, men ellers var det strengt og stengt. En dyptgripende og felles forståelse av at retten til omsorg og beskyttelse bare var forenelig med et gjennomregulert digitalt liv.

Som forsker på barn og nye medier blir jeg ofte bedt om å formidle forskningsfunn til hva som blant forskere refereres til som «samfunnet for øvrig». Forskning på barn og medier engasjerer, og mange ønsker ikke bare informasjon om hva barn og unge gjør på nettet, men også at forskningsfunn omformuleres til konkrete råd og praktiske tips om hva man bør gjøre for å holde dem trygge ? for å beskytte dem. Nesten like ofte opplever jeg at de rådene vi kommer med oppfattes som «feil» og kontraintuitive. De bryter ofte med foreldre og læreres magefølelse om hva som er bra og ikke bra for barn, og med deres forventning om hvordan vi som forskere skal bekrefte den strategien de allerede har valgt. For eksempel møter jeg ofte sterke protester når jeg, og mine kollegaer, anbefaler at barn starter tidligst mulig med nettbruk, gjerne lenge før de starter på skolen. Protestene kommer selv om vi kan vise til omfattende forskningsfunn som konkluderer med hvordan tidlig introduksjon til nettbruk og mobiltelefon gir flere ferdigheter, og ja ? større sjanse for å utsettes for risiko ? men også resulterer i mindre skade fordi man gjennom erfaring og bruk får større håndteringskompetanse og derfor vet hva man skal gjøre når noe negativt skjer. Og at vi ser hvordan tidlig bruk også øker sjansen for at barn gjør dette i samarbeid med foreldre og andre voksne, og på den måten opparbeider seg tillit til at voksne kan være relevante hjelpere også på den digitale arenaen. Slike motforestillinger er ikke overraskende.

Bruk av mediene generelt og Internett spesielt har tradisjon for å vekke sterke følelser og bekymring i forhold til i hvilken grad og på hvilken måte barn og unge kan påvirkes negativt. Særlig når det gjelder såkalte «nye» medier (dvs. de vi mediene vi som er voksne ikke har vokst opp med selv) kommer de ofte med usikkerhet og manglende erfaring, og vekker derfor også større uro fordi vi opplever at vi har mindre oversikt og kontroll over situasjonen og dens mulige langsiktige konsekvenser. Og når man står overfor en usikkerhet hvor man aner en mulig stor og langvarig skade på barn, så vil de aller fleste komme til en konklusjon som sier at det ikke er verdt å ta den sjansen. Med andre ord: det er bedre at barna ikke får mobiltelefon, ikke er på Facebook og Instagram før de er 13 eller 15 år eller ikke få spille dataspill mer enn to timer i uken, fordi man har en følelse av at barna blir avhengige/aggressive/passive/burde heller være ute og klatre i trærne. Mediene er noe vi alle har direkte og personlig erfaring med, og derfor blir ofte forskningsfunn satt i relieff av egne, personlige erfaringer. "
* Oppvekstrapporten 2017 s 81-83

 

Jane-Mette kile

Én kommentar

10.02.2018 kl.18:09

Fosterforeldre til min unge tenåringsdatter har full kontroll på telefonen hennes.

De går igjen smitt og smule, leser alt av meldinger......ikke bare mellom henne og familie, men hennes private meldinger til og fra kjæreste og venner.

Hun har ikke gjort noe galt men har null privatliv.

De følger med og sjekker pc og nettbrett.......så hun tør ikke å søke på ting hun lurer på som fosterbarn. Da vet hun at de blir både sur og sint.

Fosterforeldre er negative til telefonkontakt med meg. De forteller henne at vi har kunn lov å snakke i en time.......noe som ikke er sant.

De hadde en lang periode der de sørga for at de ikke var hjemme på den avtalte tiden jeg skulle ringe. Så hadde de en lang periode der de hadde besøk......ting som skjedde på den avtalte tida jeg skulle ringe.

Konflikter i fosterhjemmet fordi hun nekta å fortelle hva vi hadde snakka om. Vi snakka om gode minner fra hun var liten........eller andre koslige ting. Hun nekta å fortelle noe fordi hun ikke ville at de skulle få ødelegge det gode......

Jeg syns det er vanskelig å skjønne at barnevern lar fosterforeldre total overvåke og krenke alt som helter privat liv for ei tenåringsjente.

Vet ikke men lurer på om disse fosterforeldra behandler sitt eget barn slik de behandler mitt?

Denne gode emosjonelle omsorgen har lært mitt barn hvordan bruke telefonen uten å etterlate spor......ja dette ligner ikke mye på tilliten som var mellom meg og henne........der vi snakka og hun turte fortelle meg ting slik at jeg viste og kunne rettlede......

Nå lærer hun å gå bak ryggen.......og ikke tillit og respekt

Skriv en ny kommentar

FOKUS PÅ BARNEVERNET

FOKUS PÅ BARNEVERNET


Vi har vært registrert som interesseorganisasjon siden mars 2015, men startet vår aktivitet 2013. Finn ut mer ved å klikke på OM OSS under KATEGORIER. Under posten AKTIVITETER kan du se om vi har møte - annen aktivitet i nærheten av der du bor. Lurer du på noe eller vil komme i kontakt med oss, send oss en E-mail:

fokus.paa.barnevernet@gmail.com



Vi er også på
FACEBOOK


KATEGORIER:

ARKIV:

FØLG:
FOKUS PÅ BARNEVERNET