hits

En historie om en tysk families møte med vårt barnevern

Bildet er hentet fra internett.

Dette er historien til en familie som er Tyske, De har bod i Norge i 16år, bygd seg opp et liv i Norge. De så seg nøt til flytte til Sverige for og få live sitt til bake. mor i familien har skrivd ned alt som har hent og sent den til meg fordeling.

Historien under her:

Dette her blir nok veldig lang lesestoff. Jeg beklager dette allerede, men det er ikke mulig å fortelle det med mindre ord og jeg be dere å lese den helt til slutten.
2017 er året da alt har blitt ødelagt og vi har møtt utfordringer som vi aldri hadde tenkt at vi kunne bli utsatt for. 9. Januar er dagen, hvor verden gikk under for meg. Barnevernet har tatt guttene fra oss! Det var og er fortsatt ufattelig.

Vårt eldste sønn er en gutt som har noen ekstra utfordringer her i livet. Fødselen var vanskelig og jeg hadde full fødestopp og gutten var uten surstoffmetning i noen minutter helt mot slutten av fødselen. Det gikk greit, men jeg har tidlig lagt merke til at han har konsentrasjonsvansker. Så dette var noe jeg var obs på hele tiden og har hatt en god dialog og samarbeid med helsestasjon. Så var han utsatt for grov mobbing da han var 4 år, noe som førte til at vi da har byttet barnehage. De første 6 mnd etter barnehagebytte var grusomt! Gutten var redd og i tydelig ubalanse. Han stolte ikke på de ansatte i den nye barnehagen fordi de i gamle barnehagen hadde sviktet han og han var redd at barna skulle mobbe han igjen og at han ikke vil få venner. Det tok flere måneder før han har fanget seg og jeg er evig takknemlig til den fantastiske ped ledern som hjalp han. Da han begynte på skolen har jeg helt fra starten vært åpen om hans problemer og vi har hatt en veldig god samarbeid med skolen. Da han gikk i andre klasse så slet han veldig. Han hadde da både konsentrasjons og adferdsvansker og har da blitt utrettet av ppt. Han få assistenthjelp på skolen og vi har hele tiden følt at samarbeid mellom oss og skolen er bra og at vi ser den samme gutten. I fjor høst satt vi i gang utretning på BUP for å avklare om han har ADHD. Han er ikke et typisk ADHD barn, men har flere symptomer som passer på det.

I begynnelsen av desember var han innom helsesøster for å få vaksine og da snakket hun med han. Hun spurte, om han har det bra hjemme og han så ja. Hun spurte, hva han liker å gjøre hjemme og så svarte han, han liker å leke på taket av huset vårt. Så fortalte han en helt absurd historie om at han leker på taket og han noen gang hopper ned i pipa og at alle klæerne hans er svart når han lander i ildstedet. Det var i begynnelsen av desember og han da sikkert hadde sett noen julefilmer om julenissen som hoppet ned i pipa. Han var faktisk en gang på hustaket, sommer 2015 i lag med mannen min og vi har en fastmontert pipehatt som ikke kan tas av uten verktøy og ikke noen åpen ildsted heller! Så det hele var bare vill fantasi. Så fortalte han også, at han har blitt slått på ryggen hjemme. Da vi snakket med barnevernet på første gang, sa jeg at han ikke blir slått på ryggen hjemme. I ettertid har jeg kommet på, jo han ble faktisk slått på ryggen noen ganger. Men hverken av meg eller mannen min. En typisk situasjon er, at han erter lillebror så lenge inntil lillebror blir skikkelig sint. Så blir lillebror sur og vil ta han og da springer han bort med lillebror hakk i hæl og i slike situasjoner har det skjedd noen ganger at han fikk slag på ryggen av lillebror. Og dette var nok, at helsesøster har send bekymringsmelding til barnevernet. Dette er en ung og ganske nyutdannet helsesøster som begynte å jobbe i kommunen i fjor, hun kjenner hverken oss eller barna spesiell godt. Og hun har nok bare gjort det som hun er lært opp til å lære. Men konsekvensene som kom ut av dette var helt ufattelig!

Jeg vil bare si med en gang at skolen ALDRI hadde tenkt å sende en bekymringsmelding, dem var hele tiden veldig tydelig på at dem aldri har sett noe hos barna eller oss som dem har ansett som bekymringsverdig eller utrygg.
Barnevernet fikk denne bekymringsmeldingen, men dem tok ikke kontakt med oss. Derimot tok dem kontakt med politiet og den 9. januar har dem ødelagt livet til hele familien.
Det var bursdagen til min mann, jeg har send barna som vanlig på skolen og vi hadde planer om å bake en bursdagskake til pappa på ettermiddagen og feire dagen hans. Etter barna hadde tatt skolebussen har jeg kjørt til byen. Så fikk jeg en telefon fra politiet om jeg må komme innom. Jeg sa at det passet dårlig i dag men at jeg gjerne kommer innom i morgen. Nei, jeg må komme innom i dag og dem ville heller ikke si hva det gjelder. Da jeg kom fram fikk jeg høre, at barna mine har blitt fraktet til barnas hus i Trondheim og at det var snakk om vold. Jeg fikk hakeslepp! Så sa dem, at dem også skal snakke med mannen min. Han var jo hjemme og jeg hadde med meg bilen. Da han sa til politiet at han ikke hadde bilen tilgjengelig så har politiet sagt, at dem skal komme og hente han. Det har dem også gjort ? med fengselsbilen uten vinduer! Han ble da hentet med denne bilen uten at noen har forklart han hva det gjaldt! Så har både min mann og jeg avgitt en forklaring og vi var 100% ærlig! Vi bruker ikke vold! Jo, vi er litt høylyd og jeg tror nok at jeg hever stemmen litt oftere og mer en Kari Nordmann. Men aldri at det blir voldsomt brøling. Det samme gjelder min mann. Det er en del konflikter mellom barna, men ingen som har vært i vårt hus har ansett dette som noe annet en vanlig søskenkrangling. I slike situasjoner kan guttene slåss med hverandre og da griper vi inn og skiller dem fra hverandre. Dette er situasjoner hvor vi kan holde dem fast i armen for å forhindre vold eller for å skille dem fra hverandre. Vi snakker her utlukkende om situasjoner hvor vi avverger vold.
Det fantes bare en eneste situasjon for 2 år siden da minstemann var i en skikkelig trassfase. Han var sint på meg og vi satt ved bordet ved siden av hverandre og han sparket meg. Jeg hold da fast foten hans og sa tydelig, at det er ikke lov å sparke. Så spyttet han meg i ansiktet og jeg løftet min hand for å beskytte meg og har da tydelig sagt at spytting er streng forbudt. Så spyttet han igjen og jeg hadde jo handen rett foran ansiktet hans og i refleks fikk han da en lett ørefik fra meg. Dette skjedde bare en gang, for lenge siden, den var ikke hardt og dette var noe som aldri skjedde igjen. Men noe han husket godt. Men jeg slår ikke mine barn og det gjør ikke min mann heller.
Vi fortalte alt dette til politiet. Min mann og jeg fikk jo ikke snakke med hverandre før politiet hadde snakket med oss og vi har avgitt våre forklaringer som var helt likt.
Så har vi reist hjem, sjokkslagen og ventet at barna skulle komme hjem. Istedenfor kom politiet med husransakelse og barnevernet med beskjeden at barna har blitt akuttplassert. Barnevernlederen har da sagt med alvorlig stemme at guttene snakket om massiv vold og straffbare handlinger og at hun anser dette som barna sa som veldig troverdig. Vi skjønte ingenting!
To dager senere hadde vi møte med barnevernet hvor vi har gjentatt alt vi har sagt til politiet. Vi har da også sagt, at vårt førstefødte er en gutt med en veldig livlig fantasi og at han ofte finner på ting. Vi har bedt barnevernet om å ta kontakt med både skole og barnehage og har da forklart noen konkrete hendelser som vi har bedt dem å spørre skolen om.

Etter denne møte har vi hatt første møte med advokat hvor vi fikk se dvd?ene med barnas avhør. Her var det mye vi reagerte sterk på. Før det første så stilte politidama mange ledende spørsmål og hun har ikke godtatt svar som nei, vet ikke eller husker ikke. Barna fikk ikke pauser da dem spurt om pause og dem fikk heller ikke tid for å tenke når dem skulle svare, hun presset på som bare det. Vi kunne ikke fatte det og han advokaten forklarte oss at det er to betjenter på vårt politidistrikt som er opplært for å ta avhør av barn og at den ene etterforskeren er veldig flink og at dama som avhørt våre barn er den, som alltid stiller ledende spørsmål og presser og maser! Det var grusomt å se på!
Begge gutter var tydelig på at dem har det bra hjemme, at dem er ikke redd hjemme og at det er ikke noe hjemme som dem ikke liker. Men hun presset på. Lillebror var tydelig redd, men han har forklart seg ærlig. Han fortalte at jeg kan heve stemmen, at mamma brøler mer en pappa men pappa blir mer høylyd og det stemmer faktisk. Han fortalte om den ene ørefiken og har også sagt at det var langt tilbake i tid og at han noen ganger kan være redd for storebror når dem krangler og at det hender at storebror slår han.
Men vårt førstfødte.... Også han sa at han har det bra hjemme, at han er ikke redd.Faktisk, det første som skjedde under avhøret var, at han har blitt minnet på at han bare har lov å snakke sant. Da svarer han: Det var dumt, jeg er bra flink til å lyg. Og så ble han presset på og så starter han å fortelle en absurd fantasihistorie etter den andre. Ganske voldsomme ting og alt sammen helt usant. Han hadde i de siste sett ganske ofte på Tom og Jerry og noen av hans historier var 100% tatt fra disse tegneseriefilmer.
I ettertid hadde vi en samtale med han og da fortalte han, at den dagen da han var i avhør så var han redd og visste ikke hva han skulle gjøre og at han da har diktet opp historier. Vi svarte, at vi vet det fordi vi har sett filmen og har sett at han var redd og har funnet på noe, og at det er helt ok, og at han ikke har gjort noe feil. Så spurte han, hvis dere har sett at jeg har funnet på historier, hvorfor kunne ikke barnevernet se det og hvorfor har dere ikke sagt det til barnevernet?
Jo, det har vi prøvd å fortelle barnevernet, flere ganger, men dem trodde jo ikke på oss.

Barnevernet har da sagt til oss, at dem anser guttens forklaring som svært troverdig og at dem ikke tror at han forteller ordrett hva som har skjedd hjemme, men at det er hans måte å fortelle om den alvorlige volden han og lillebror er utsatt for. Og dem har ikke engang vurdert om dem kanskje ta feil. Dem tok hans fantasihistorier for god fisk og prøvde ikke en gang å finne ut sannheten. Vårt sønn var aldri utsatt for noen lignende, han har derimot gjentatte ganger fortalt at han har det bra hjemme. Men dem har bare tatt ut det som kunne brukes imot oss, alt annet har dem fullstendig ignorert.

Barnevernet har ansett disse avhør som svært troverdige og bra gjennomført. Jeg fikk i ettertid kontakt med en ekspert for avhørmetodikk innen politiet. Jeg har klart å komme i kontakt med han og han har sett på dvd?ene og skrevet en rapport. I denne rapporten står, at hun etterforskeren har gjort noe riktig men også ganske mye feil. At det var stilt masse ledende spørsmål, barna ikke fikk tid for tenke seg om før dem svarte og at mange svar var slik at hun burde har stilt oppfølgingsspørsmål, noe hun ikke gjorde. Han sier videre, at hun har snudd om på ting som var sagt og har kommet med hel feil konklusjoner. For eksempel var det en situasjon i avhør da hun spurte: Hva er du redd for hjemme? Gutten svarte, han er redd på skolen når de store gutter skal slåss. Så spør hun videre: Og hva gjør du, når du er redd for mamma? Hallo!! Han hadde ikke snakket om mamma men om skolen!!

I rapporten står videre, at barna er tydelig på at dem har det bra hjemme og at dem er ikke redd for foreldrene og at det som har skjedd (ørefik) var en engangstilfelle som har skjedd for lenge siden. Han er derfor helt sjokkert over at dette avhør er grunnlag for akuttvedtak og omsorgsovertagelse og at dette er etter hans oppfatning helt feil. Han skriver, hvis dette her var grunnlag nok for akuttvedtak og omsorgsovertagelse, så burde veldig mange foreldre i Norge blitt fratatt sine barn, inkludert han selv!

I januar, en uke etter dem tok barna fra oss var min mann og jeg igjen i møte med barnevernet. Nå etter vi hadde sett på avhør så har vi gått inn på ting barna har sagt, har forklart og tydeliggjort ting og prøvde å sette alt i riktig relasjon. I tillegg så har vi igjen bedt barnevernet om å ta kontakt med skole, barnehage og flere vitner som vi har ført opp. Venner som tilbringer mye tid med oss, naboer som kjenner oss godt og ikke minst våre hjelpere som har bodd i vårt hus over lengere perioder. Da snakker vi om folk som bor under vårt tak i minst 4 uker, ofte flere måneder. Folk som er rundt oss hele døgnet og få med seg alt som foregår i vårt familie. Dem spiser alle måltider sammen med oss, er i nærheten når barna gjør lekser eller leker og når dem legger seg om kvelden. Og blant våre hjelpere har vi flere ganger hatt pedagoger, barneskolelærer, folk med fagkompetanse. Vi har et åpent hus, alltid folk rundt oss! Men barnevernet har tydelig sagt at dem ikke er interessert i å snakke med dem.

Etter en uke har barna blitt avhørt igjen. Lillebror har da bare gjentatt han hadde sagt på første gang. Storebror derimot har fra første minutt slått seg vrang. Han har spurt gjentatte ganger, når han endelig få lov å dra hjem igjen. At det er helt feil, at han ikke er hjemme og at han skjønner ikke hvorfor han ikke kan hjem. Så stilte etterforskeren han flere spørsmål, men han svarte bare: Null, ingenting, husker ikke, vet ikke. Han nektet fullstendig å samarbeide og avhør var derfor over etter noen få minutter. Så lurte etterforskeren avsluttningsvis på om han hadde noen spørsmål til henne. Jo, det hadde han. Han ville vite når han kom hjem og hvordan det går med mamma og pappa. Uken etter har barna blitt undersøkt av en lege i Trondheim, dem fant ikke noe tegn for at barna var utsatt for vold. I samme uken har vi da med vårt advokat også møtt i fylkesnemnda, hvor vi hadde klaget mot akuttvedtaket. Advokaten sa at hun ser ikke noe grunnlag for akuttvedtaket skulle opprettholdes, men at vi må være klar over at foreldrene stort sett taper slike klager og at vi har nesten ikke noe sjanse siden etterforskningen var ikke avsluttet. Og slik gikk det også, vi tapte med vårt klage mot akuttvedtaket. Men advokaten forklarte at først når vi hadde vært i nemnda så kunne vi klage mot akuttvedtaket på tingretten og at vi har mye bedre sjanser i tingretten.
Men med en liten delseier gikk vi faktisk ut i fylkesnemnda. Barnevernet hadde sagt at vi skal få lov å se barna annenhver uke. Vårt advokat gikk inn for økt samvær og vi fikk da gjennom fylkesnemnda lov om å treffe barna 3 timer hver uke.

Så 3 uker etter dem hadde tatt barna fra oss fikk vi treffe dem igjen for første gang. Allerede nå, da jeg skriver om dette, presser tårene på igjen. Vi møtes, under barnevernets tilsyn, på en bowlingbane. Barna var overlykkelig for å se oss. Dem klamret seg fast på oss, vil kose hele tiden og dem var tydelig på at dem vil HJEM. Storebror spurte, hvem som hadde bestemt at dem ikke få lov å komme hjem. Barnevernsdama så, at det var en dommer. Så sa gutten at denne dommeren burde blitt kastet i fengsel og at denne dommeren er helt idiot. Da samværet nærmet seg slutten så var barna veldig lei seg. Dem vil absolutt ikke bli med beredskapsmor. Da vi stod på parkeringsplassen skrev gutten med fingeren på den støvete bakruta til bilen vårt: JEG SAVNER DERE!
Så kom beredskapsmor og barna skulle sette seg i hennes bil. Begge gråt, dem ville ikke. Dem ville hjem. Lillebror satt seg etterhvert inn i bilen, han skjønte at han ikke hadde noe valg. Storebror derimot klikket fullstendig. Han skrek, hylte, slåss! Han ropte om hjelp! Han vil hjem! Det var det mest grusomme jeg har opplevd noensinne. Det tok oss nesten en kvarter før min mann og jeg hadde fått han inn i bilen til beredskapsmor. Dette var så feil!!

Dagen etter fikk vi post fra barnevernet. Det hadde gått 3 uker allerede. På denne tidspunkt hadde barnevernet ikke snakket med noen av våre venner, naboer, familie, eller hjelpere. Dem hadde heller ikke snakket med skolen eller barnehagen. Det vet jeg 100% sikkert, fordi jeg har hatt kontakt med både skole og barnehage hele tiden. Og uten at dem hadde snakket med noen, bare basert på et avhør som en politiekspert har senere sagt at det ikke er basis for noenting, kom brevet med beslutning om at barnevernet fremmer en 4.12 sak ? varig omsorgsovertagelse!
Min mann og jeg skjønte ingenting, vi kunne ikke fatte det! Dette var så grunnleggende feil og helt umulig! Dette kunne ikke skje! Ikke i Norge! Ikke med oss! Det var umulig!

Vårt liv var over! Vi satt som paralysert, vi klarte ingenting. Siden begynnelsen av januar hadde vi bare så vidt overlevd. Vi puster, vi prøver å sove. Vi sover dårlig og har mye mareritt. Vi prøver å spise, jeg gikk alt sammen ned 12 kilo, jeg hadde null matlyst. Vi klarte ikke å gjøre noe, vi følte oss fullstendig tom og uten energi. Jeg klarte så vidt det aller nødvendigste av husarbeid og gikk lange turer med hunden hver dag. Min mann klarte ikke å gjør noe, han kunne ikke konsentrere seg. Han var jo selvstendig med egen firma og skulle både få kontakt med nye kunder, regner ut anbud og jobber på byggeplassen, men det var ikke mulig. Han klarte ikke det. Denne barnevernssaken har tatt knekken av hans bedrift som han har nyetablert i fjor, han har gått konkurs.
Jeg satt flere timer hver dag foran pc?en, men klarte ikke å skrive noe. Klarte ikke å kommunisere med folk. Men jeg har lest mye! Mye om barnevernet og jeg fikk innblikk i en del av Norge som jeg ikke har hatt kjennskap om. Jo visst, jeg hadde jo lest det ene eller det andre om barnevernet før. Men aldri tenkt så mye over det og noen ganger har jeg lest noe og tenkte, at dette var overdrivelser og at det ikke kan stemme. Slik kan jo ikke vær sant! Ikke i Norge i 2017. Men jo mer jeg leste, jo mer jeg snakket med folk som kjenner barnevernet, jo dypere har avgrunnen blitt.

Alt jeg hadde igjen av kraft har jeg brukt for å kjempe for å få barna hjem igjen. Jeg snakket med skolen, som har tydelig gitt uttrykk på at dem er sjokkert og at dem aldri hadde tenkt å sende en bekymringsmelding til barnevernet og at dem ser at barna har det bra hjemme. Så snakket jeg med barnehagen og dem sa, at dem har sett en engasjert familie som har mye positiv å gi til sine barn og at vi stiller opp for dem og at dem har hatt en veldig bra samarbeid med dem. At vi har noen ekstra utfordringer i forhold med vårt eldste sønn, men at vi ser det og hjelper han og støtter han og at vi gir barna masse kjærlighet og at dem har aldri sett noe vondt eller vanskelig i samspill mellom foreldre og barn, bare støtte og oppmuntring og masse kjærlighet.
Vi har fått skriftlige forklaringer fra våre venner, naboer, familie og våre hjelpere. Alle har uavhengig av hverandre beskrevet oss helt likt som en familie med mye kjærlighet og latter, mye kunnskap og glede. At vi gjør masse for våre barn og med våre barn. At vi støtter dem, setter tydelige grenser og at vi har mye kunnskap og at barna vet mye og lærer mye fra oss. At guttene kan krangle en del, men ikke mer en som er normal for gutter i denne alderen. At vi ikke bruker vold, men at vi noen ganger kan heve stemmen. Men at vi er flinke foreldre og barna har det veldig bra hjemme på alle tenkelige områder.
Men barnevernet vil ikke lese noe av det.

Det dem gjorde var å snu om på ting og forfalske ting. Dette var noe jeg hadde lest om at barnevernet noen ganger gjør, men jeg kunne ikke forestille meg at det er sant. Men allerede i første møteprotokoll som vi fikk tilsendt, så gjorde dem det. I møte har min mann og jeg sagt, at barna ikke er redd hjemme. I møteprotokoll har barnevernet skrevet: Foreldrene har innrømt at barna er redd for dem! HALLO?? Dette har vi aldri sagt og dette er ikke sant!
En annen gang hadde advokaten vårt snakket med saksbehandleren i telefon. Saksbehandleren sa at dem ser at guttene sliter veldig og at dem burde snakke med en psykolog og at dem derfor har ordnet at han kan snakke med psykolog på barnas hus. Da jeg hørte det klikket jeg nesten! Er dem helt hjernedød?? Jo, jeg har også sett at dette var utrolig vanskelig for barna og jeg var helt enig i konklusjonen at dem burde få snakke med en psykolog. Men på barnas hus? Plassen hvor dem blitt avhørt og etterpå aldri fikk lov å komme hjem igjen?? Dette er jo helt feil! Dette kan jo ikke fungere. Derfor ringte jeg til barnevernet, en av de få samtaler da jeg ikke hadde advokaten min i bakgrunnen. Jeg forklarte, at jeg er enig med at guttene trenger hjelp og at jeg har ingenting imot at dem snakker med denne psykologen, men at spesiell storebror sliter med veldig mye skyldføleseler og at samtalen derfor bør tas på en annen plass og ikke på barnas hus.
I neste brevet fra barnevernet skrev dem, at barna under ingen omstendigheter kan sendes hjem igjen fordi mor gir barnet skylden for det som har hend! SÆRLIG!! Dette hadde jeg aldri sagt, dem har fullstendig snudd om det jeg ønsket å uttrykke!

En gang i uke hadde vi samvær med barna. Dem har da hele tiden gitt klar og tydelig uttrykk på at dem er glad i oss, at dem savner oss og at dem vil hjem! Storebror var ganske sterk i sine ord. Flere ganger under samvær snakket han om å rømme fra beredskapshjem. En gang, så vil han ringe til politi og be politiet om hjelp at han få komme hjem og hvis han ikke få lo å komme hjem, så vil han dø! Da sitter en gutt på 8 år og snakker om å ta livet sitt hvis han ikke få lov å komme hjem og barnevernet blir fullstendig uberørt. Jeg kan fortsatt ikke fatte det.

Barna har blitt fullstendig sosial isolert. Dem fikk ikke treffe vennene sine etter skoleslutt, dem fikk aldri lov å delta i bursdagsfester. Lillebror hadde bursdag i februar. Dette var noe han hadde gledet seg til i lang tid og han snakket mye om bursdagen sin, om hva slags fest han vil ha og hva han ønsker seg. Han fikk ikke feire bursdagen sin, hverken med familien eller med venner. Jeg vet at han sa til beredskapshjemmet og barnevernet at det eneste han ønsker seg til bursdagen sin var å komme hjem og at han vil se mamma og pappa på bursdagen sin. Ikke engang dette fikk han!

Vårt advokat har prøvd å snakke med barnevernet, har sagt at vi er helt åpen og samarbeidsvillig, hun spurte om samtaleprosess og familieråd men fikk blank nei til alt. Vi ønsket å ha en egen sakkyndig i retten, noe barnevernet nektet. Vi valgte derfor å engasjere en sakkyndig privat og kom så i kontakt med en veldig dyktig psykolog. Hun er en meget engasjert og flink dame som er sterk motstander av barnevernet slik den er i dag. Så klarte jeg å komme i kontakt med Gro Hillestad Thune. Hun er egentlig pensjonist, men har jobbet på menneskerettsdomstolen i Strasbourg i 16 år og er veldig engasjert og har flere ganger i media omtalt seg om barnevernet. Da jeg ringte henne vil hun først avvise meg, men etter jeg har fortalt min historie så var hun tydelig på, at hun vil gjerne hjelpe oss. I mars så reiste vi noen dager til Oslo for å treffe både Gro Hillestad Thune, psykologen og noen andre personer som hadde mye kjennskap om barnevernet. Det var noen intense og lærerike dager i Oslo. Og det vi hørte var mer en sjokkerende. Vi lærte mye om pengemaskinen som barnevernet er. Så fikk vi høre, at Trondheim var en av de verste fylkesnemndene i hele Norge. At på landsbasis vinner barnevernet i 93% på fylkesnemnda, i Trondheim vinner barnevernet 98% av alle saker og at de siste 8 år har ikke en eneste klage om tilbakeføring av barn som har blitt forhandlet i Trondheim blitt vunnet av foreldrene.

Etter de dagene i Oslo var det helt sikkert for oss at vi har ingen sjanse. Så vi bestemte oss for å kjempe med all makt for å få barnevernet til å snu og gi oss barna tilbake uten forhandling på fylkesnemnda. Vi visste, kommer vi til nemnda så taper vi og det vil bli veldig vanskelig og langvarig med ankesaker og ventetiden og det vil være ikke sikkert om barna kommer hjem etterhvert. Derfor bestemte vi oss, hvis barnevernet ikke ombestemmer seg, så vil vi kidnappe våre barn og forlate Norge.

Vi visste, at en slik flukt og kidnapping er en forbrytelse og hva slags konsekvenser dette innebærer. Men vi kunne under ingen omstendigheter tillatte barnevernet å ødelegge våre barn. Og at dem har blitt ødelagt mer og mer har vi sett hver uke under samværet. Vi hadde ikke noe valg. Så vi satt i gang og vi fikk overraskende mye hjelp og støtte. Det var ikke mange som visste om våre planer, men dem som visste det støttet oss full og helt. Vi var klar over, at vi må da gi opp alt her i Norge, at vi aldri kan komme tilbake, at vi må leve i skjul i minst 1 år. Men det var ikke noen annen utvei. Så vi har organisert alt, hver minste detalj. For å si det sann, hvis jeg nå leser om folk på flukt eller se bilder fra middelhavet så har jeg en mye dypere forståelse for det en før.
Vi satt oss en dato, noen uker før forhandlinga i fylkesnemnda. Hvis ikke barnevernet inntil denne dato vil komme opp med noe annet en varig omsorgsovertagelse, så blir det flukt. Og vi var klar over at på denne tidspunkt var det den mest sannsynlige enden for historien.
Dere vil ikke vite, hvor mye jeg gråt i disse ukene.

Så, mens vi forberedet vårt flukt, så skjedde flere ting samtidig. For det første så fikk vi en ny saksbehandler på barnevern og den nye dame virket mindre hjernedødt en både vårt første saksbehandleren og barnevernlederen.
Første gang hun var med i en møte, så var det utviklingsmøte med skole og ppt. Jeg hadde før denne møte flere ganger snakket med rektor og hun var klar over vårt situasjon. I denne møte så var det tydelig at både lærer og vi har sett og beskrevet samme gutten. Læreren beskrev en intelligent og snill gutt med gode evner og kvikk hode. Han hadde gjort en veldig bra utviklingen i første halvdelen av 3.klassen og fungerte mye bedre enn i andre klassen. Store fremskritt både faglig og sosial og mindre konflikter på skolen. Akkurat det samme som vi også har observert og beskrevet. Læreren sa, at det var ikke lenger noen problem i forhold til adferdsvansker og at det bare var konsentrasjonen som var problematisk og at gutten har behov for ekstra oppfølging og assistenthjelp noen ganger for å holde fokus. Både vi som foreldre og læreren fikk masse ros fra ppt for godt samarbeid og at denne utviklingen ellers ikke hadde vært mulig.
Rektor brukte anledningen for å gå inn på dette med guttens fantasi og at han noen ganger helt overbevisende har fortalt ting og rundlurt hele skolen, så da klarte hun å bekrefte det som vi gjentatte ganger har beskrevet for barnevernet og som barnevernet hadde nektet å sjekke med skolen. Så dette var en veldig positiv møte.

Samtidig gikk Gro Hillestad Thune til aksjon. Hun er jo en dame som kjenner mye folk i hele Norge og hun et navn som mange kjenner til. Så hun tok da kontakt med vårt ordfører og rådmann, satt i sving tidligere fylkesordføreren og noen journalister.
Kommunen reagerte ikke på hennes eposter i første omgang, men så ringte hun igjen og så gikk mannen min og jeg direkte til rådmannens Kontor. Rett etter vårt samtale gikk rådmannen til barnevernet og har snakket med dem i nesten en times tid.
En uke senere har jeg hatt en veldig lang telefonsamtale med denne saksbehandleren. Det var første gang at jeg virkelig følte at jeg hadde en dialog med noen fra barnevernet og at hun hørte på det jeg hadde å si. I alle ukene før så følte jeg på alle møter at jeg ikke blitt hørt og jeg hadde skrevet mange lange brev til barnevernet hvor jeg følte at dem ikke en gang ble lest. Men hun lyttet og da jeg fortalte at vi hadde fått brev fra Bufetat angående møte med å finne fosterhjem til barna og at dette var så vondt og så feil, så sa hun at vi kan utsette denne møte litt.

Uken etter har vi blitt oppringt av barnevernet. Vi visste ikke hva dette skulle bety, men vi hadde jo null forventninger siden barnevernet hadde jo hele tiden låst seg fullstendig.
Men så blir vi overrasket! Dem hadde ombestemt seg! Det var mye blabla, men konklusjonen var, at dem skjønte at barna ikke var utsatt for vold grov hjemme og at dem ville gå med oss i samtaleprosess og at barna skal hjem. Dette var litt av en overraskelse!

Men dem vil ikke bare sende barna hjem, det skulle blir samtaleprosess. Det var noen uker før påskeferien og dem beklaget umiddelbar at vi først vil få en dato i fylkesnemnda for samtaleprosess etter påske. Vi prøvde alt å fremskynde den eller finner en annen løsning for å få barna hjem. Men det gikk ikke.
Så vi måtte fortsette med samvær i flere uker til og det var like tøff hver gang. Barna har hele tiden vist hvor tett dem er knyttet til oss og både vist og sagt at dem vil hjem. Og underveis var dem så redd etter at barnevernet hadde sagt til dem at det blir en rettsforhandling og at dem etterpå skal flytte til fosterhjem. Dem var så redd og fortvilt og jeg reagert sterkt på hvordan barnevernet har snakket med dem og hva dem sa til dem. Men vi foreldre fikk streng forbudt mot å snakke sak med dem. I tillegg har vi sett hvor stor nød dem lider, det var så grusomt å se! Dem var tydelig forstyrret og hadde begge to adferdsvansker. Vansker, dem aldri før har hatt. Barnevernet sier, at disse vansker er vårt skyld og at dem har hatt det før. Alle som kjenner oss og barna sier, at det ikke er sant. Men barnevernet, som aldri har møtt guttene før, holder på sitt.

Vi har også sett at beredskapshjemmet ikke var bra. Guttene gikk hele vinteren alt for tynn påkledd, virket ikke særlig velpleid med rufsete uvasket hår og dem gikk i joggebukse hele tiden, også til skolen. Begge gutter, som alltid var normal i høyde og vekt, har lagt på seg mange kilo i denne tiden. Dem fortalte oss mange ting om beredskapshjemmet som vi synes er absolutt ikke ok og etterhvert har vi også sendt klage på beredskapshjem. Den verste episoden var den med lillebrors hender. Da vi fikk treffe guttene for allerførste gang la jeg merke til at hans hender var knallrødt og tørr. Han har aldri hatt påvist noen allergi, men den dagen fortalte han meg at han reagerer allergisk mot såpen dem bruker beredskapshjem. Så fortalte beredskapsmor til meg den første kvelden at hun skal bytte såpe og i ukene som gikk så har hendene hans blitt bedre igjen. Men så kom han en dag til samvær og hendene så like ille ut som før og jeg spurte om hva som har skjedd. Så fortalte han at beredskapsmor har byttet såpe igjen, men at det bare var hans feil fordi han brukte for mye av den andre såpen.

For noen uker siden kom jeg tilfeldigvis i kontakt med en som har for en stund siden selv jobbet i barnevernet i en annen kommune her og snakket med henne om alt dette og da spurte hun hvor barna var på beredskapshjem. Hun fikk hakeslepp da jeg fortalte hvor barna var. Da fortalte hun, at kommunen hvor henne har jobbet hadde så mange problemer med nettopp denne beredskapshjem, at dem har sluttet å bruke dem og at dem ikke er flink og ikke forsørger barna ordentlig og at i den tiden da hun jobbet hos barnevernet hadde dem tatt flere barn ut igjen fra denne beredskapshjem. Jo, dette bekrefter jo vårt inntrykk og dekker seg med det barna har fortalt i ettertid!
Jeg hørte også, at barnevernlederen i vårt kommune har selv innen barnevern ganske dårlig rykte på seg og at hun blir omtalt som psykopat og at hun går oftest etter trynefaktor og hvis hun ikke liker deg så har du tapt. Og jeg vet, hun liker meg ikke. I tillegg så liker hun vist ikke folk som er ressurssterk og jeg har blitt omtalt som ressurssterk i flere møter med barnevernet.

Vi har etterhvert blitt kjent med så utrolig masse folk og hørt så mange helt ufattelige historier. For et halvt år siden vil jeg ikke hatt evnen til å tro på halvparten av dette. Nå vet jeg, at barnevernet er ikke så ille som den blir fremstilt i media, barnevernet er mye verre enn det!
Vi har kommet i kontakt med flere advokater og har hørt helt grusomme historier. Vi vet fra en advokat, at samtidig som barnevernet i vårt kommune har tatt våre barn har dem også tatt noen andre barn her og at da var akkurat som hos oss ikke noe grunnlag for det. Det vet vi direkte fra advokaten, det er ikke bygdesladder. Vi vet om så mange familier som mistet alt, familier som har rømmt fra Norge. Vi vet bakgrunn på flere av sakene som ligger på domstolen i Strasbourg. Akkurat nå er det 9 saker mot norske barnevernet som skal behandles i Strasbourg på menneskerettsdomstolen. Og vi vet om flere saker som er på vei til Strasbourg.

Neste gang vi traff barna var dem sprudlende glad, fordi barnevernet hadde fortalt dem at dem skal få lov å komme hjem. Samvær de neste 3 uker gikk litt lettere, vi hadde alle sammen noe å se frem til. Endelig var datoen for samtaleprosess kommet og det var over etter 2 timer. Og slik avgjøres det skjebner til barn og familier.
Barnevernet kommer med sine synspunkter og selv om foreldre kommer med noe annet eller er uenig, så må man likevel sier ja til alt ellers så få man ikke barna hjem. Og så klart man gjør det. Hadde dem ønsket at jeg skulle danse naken på Trondheim torg, så hadde jeg gjort det. Så dette er ikke en dialog, det er en skitten spill for kulissene og alt går i barnevernets regi.

Men jeg skal ikke bare uttale meg negativ om samtaleprosess. Dette er jo en forholdsvis ny praksis i Norge og etter den har blitt innført i Kongsberg kommune så gikk jo antall av omsorgsovertagelser ned med 90%. Dette betyr jo, hvis man ser nøye på det, at 90% av alle omsorgsovertagelser i Norge er ikke nødvendig! Dette synes jeg er skremmende tall!
Det finnes mange statstikk som beviser, hvor stor skade barnevernet i Norge påføre barn og familier. Jo, i ofte gjør barnevernet en bra jobb. Men alt for ofte jobber dem ikke for barnas beste og når dem forfalsker bevis og kommer med omsorgsovertagelser uten at dem har undersøkt noenting som her hos oss, dette er grusomt og feil! Alle som kjenner oss sier at dem burde aldri har tatt våre barn og at hvis dem kan ta våre barn, så kan dem ta absolutt alle.

Men vi har sett interne opplæringsdokumenter fra barnevernet og hvis man oppfyller minst 3 risikofaktorer så tror barnevernet at det er til barnets beste, hvis dem ta barna ut av familien. Og vi oppfyller dette. Vi har en gutt med adferdsvansker, som etter barnevernets ideologi alltid er foreldrenes feil. Vi er utlendinger, noe som er en betydelig risikofaktor og dem ta mange flere barn hvor minst en foreldre er utenlands opprinnelse en på etnisk norske familier og som punkt nummer 3 så har mannen min selv hatt en ulykkelig barndom med masse vold. Og vips er barna borte!

Den 26. april var det aller verste mareritt over, barna har endelig kommet hjem igjen. Begge gutter var så glad, så glad! Men marerittet var ikke riktig over.
Vi var klar over at barna hadde tatt skade av det, men vi var ærlig talt sjokkert hvor stor skaden var. Og dem har jo «bare» vært borte i 3 1/2 måneder, jeg vet om så mange familier som må kjempe i flere år før dem få barna sine tilbake og jeg vil ikke engang tenke på hvor stor skade man påfører disse barn.

Guttene har fått en alvorlig trauma begge to. Lillebror, som alltid var den så stødig og ukomplisert, har blitt mer traumatisert en storebror og vil trenge mye mer støtte i tiden fremover. Og så unødvendig! Jeg må innrømme, jeg takler dette svært dårlig. At dem har helt unødvendig påført mine barn og min familie så mye lidelse og smerte. At dem ikke har sett, at dem ikke har snakket med folk, at dem ikke har undersøkt. At dette overhodet er mulig. Jeg fatter ikke det.

Da dem kom hjem, så slitt begge med morsmålet sitt. Dem hadde fått beskjed at dem ikke har lov å snakke tysk og dem måtte snakke norsk hele tiden, også når dem har lekt i lag uten at noen andre var involvert. Dem fikk jo heller ikke snakke tysk med oss under samværet, da har dem jo også krevd at vi skal snakke norsk. Og da dem kom hjem, da klarte dem nesten ikke lenger det. Spesiell lillebror var veldig lei seg fordi han ikke lenger klarte å snakke tysk, han gråt mye de første dagene. Men heldigvis så har dette rask blitt bedre igjen.

Men dem kom også med noen uttalelser de første dagene, som virkelig har overrasket oss. Lillebror sa, at han ikke lenger vil bo i Norge. At Norge er et tulleland og at han ikke lenger trives her.
Storebror sier, at han synes at det var feil hva barnevernet gjorde og at dem skulle har send dem hjem. Han sa at han har sagt til dem hele tiden at han vil hjem, men at dem ikke vil høre på det. Han følte, at han ikke blir sett og hørt og at det var vondt. Så nå ønsker han at mamma og pappa skal si ifra hvor feil dette var og at vi skal kjempe for et bedre barnevern. Han synes, at barnevernet skal ikke ta bort barn fra mamma og pappa når barna sier at dem har det bra hjemme. Og når han er stor, så vil han selv jobbe for et bedre barnevern og vil sørge for at barn kan føle at dem er trygg hos mamma og pappa uten at noen kommer og ta dem derifra.
Barnevernet har virkelig prøvd å hjernevaske dem Heldigvis ikke
Noen uker etter at guttene hadde kommet hjem så hadde vi en møte med skolen. Selv om guttene har jo heldigvis fått lov om å forbli på skolen sin, noe som er ikke en selvfølge og her var det også helt i starten snakk om at dem skulle bytte skole, så hadde vi ikke lov å ta kontakt med skolen. Men jeg holdt kontakt med skolen hele tiden. På dette møte var skolen veldig tydelig på at skolen hadde ingenting med det å gjøre og at dem aldri hadde tenkt å sende bekymringsmelding. På dette møte fikk vi også høre at barnas lærer måtte følge barna til Trondheim. Barna visste jo ingenting, dem satt i toget og syntes det var kjempeartig med en togtur. Men så har barnevernet også krevd at han skulle levere guttene til beredskapshjemmet og dette var visst noe av det verste han har opplevd. Guttene var helt ut av seg, gråt fortvilt, skrek og skjønte ikke en dritt. Og denne jobben med å avlever barna, den har ikke barnevernet utført, det var læreren som måtte gjøre dette.

Så fikk vi høre at storebror hadde en superbra utvikling før barnevernet har tatt han. Det var ikke lenger snakk om konflikter på skolen og adferdsvansker men bare konsentrasjonsproblemer. Men i tiden da han bodde på beredskapshjem klarte han null å konsentrere seg, han gjorde nesten aldri lekser i denne tiden heller og han satt bare på klassen uten å være i stand for å følge undervisningen. Han hadde da igjen konflikter med andre elever, var ofte lei seg og snakket hele tiden om at han vil hjem. Han stakk av fra skolen flere ganger, noe som aldri hadde skjedd før. Etter han har kommet hjem igjen så ser dem en svært positiv utvikling på skolen. Han jobber med å ta igjen det han mistet i undervisningen og er mer balanser igjen, roligere og på vei til å bli igjen den gutten han var før. Men dette har satt dype spor.

Lillebror var alltid en veldig ukomplisert og glad gutt uten spesielle utfordringer eller vansker. Godt likt av alle, sosial, blid, morsomt, intelligent. I barnehagen blir han stadig vekk beskrevet som et solskinnsbarn. På møte med læreren i høst så snakket hun om en munter gutt som vet mye og er flink på nesten alle fag. Han prater mye, deltar aktivt i undervisningen og er en som alltid forteller mye om ting han gjør hjemme eller opplever hjemme når dem har samling. I tiden da han bodde på beredskapshjemmet har han nesten blitt taust. Han sluttet nesten helt å snakke, deltok ikke lenger aktivt i undervisningen og virket hele tiden veldig trist. For første gang hadde han også større konflikter med andre barn på skolen. Men etter han har kommet hjem igjen så ser dem store forandringer og fremskritt. Med hver uke som går så blir han mer og mer seg selv igjen. Nå prater han igjen ganske mye, forteller om ting som skjer hjemme og delta aktiv i undervisningen. Men han er ustabil og tydelig traumatisert. Det må ikke mye til før han blir ufattelig lei seg. Han har blitt veldig engstlig og usikkert, noe han ikke var fra før.

Barnevernet hadde send en henvisning til BUP for lillebror. Det var saksbehandleren fra barnevernet som skrev henvisningen, ikke en lege. Og vi fikk se henvisningen for første gang da vi har hatt oppstartsmøte på BUP. Da fikk vi høre at barnevernet skal utrettes for adferdsvansker og konsentrasjonsvansker. Jo, storebror har det og han skal utrettes, men ikke lillebror. Så fortalte vi BUP om gutten, hvordan han har vært før bv, mens han bodde på beredskapshjemmet og hvordan han er nå. Så kunne vi se at dem har sett litt rart på oss, vårt beskrivelse stemte nok ikke til overs med barnevernets beskrivelse. Så kom til andre del av samtalen hans lærer og dem beskrev 100% den samme gutten som vi også beskriver. Så da fikk vi beskjed fra BUP, at han ikke skal utrettes for ting som han åpenbart ikke har. Halleluja!

Noen uker senere fikk vi innkalling fra BUP angående storebror. Mens han bodde på beredskapshjem, så var til og med barnevernet blitt oppmerksom på at gutten hadde det ikke bra og at han trengte hjelp og så har dem tatt kontakt med BUP. Dem fra BUP har da hatt en time med oss foreldrene hjemme til en kartleggingssamtale. Så har dem observert gutten en gang på skolen og en gang på beredskapshjem og har utover det hat 2 samtaler med han. Jeg vil med en gang påpeke, at dem IKKE har sett gutten etter han har kommet hjem. BUP var ikke en eneste gang i kontakt med han, etter han har kommet hjem. Dem har hverken snakket med han og dem har heller aldri sett ham hjemme eller i samspill med foreldrene. Likevel kom dem med en Diagnose, at gutten hadde en alvorlig traumareaksjon. Men, så sa dem, siden dem bare har observert gutten i perioden hvor han ikke bodde hjemme, så kan dem ikke fastslå om denne trauma har oppstått gjennom noe han har opplevd hjemme eller om den kom fra plasseringen på beredskapshjemmet. Er det mulig? Vi har da sendt klage til BUP, fordi vi synes at det er viktig at dem observerer gutten i lag med oss og se han nå, da han er hjemme igjen. Skolen var også innkalt til dette møtet, og jeg var så glad fordi dem bekreftet absolutt alt vi foreldre fortalte. Skolen var veldig tydelig på, at en slik akuttplassering vil sette sport på absolutt alle barn, men at det var ekstrem negativ og skadelig for en gutt som han. Da psykologen fra BUP prøvde å påpeke at han hadde observert adferdsvansker og sosiale vansker hos gutten da han var på skolen så har læreren hans vært VELDIG tydelig på, at alt som han da har observert var problemer som ikke var tilstede før akuttvedtaket og at han ikke hadde slike problemer før han blir hentet av barnevernet. Dette var jo noe jeg hadde kranglet om med saksbehandleren flere ganger. Hver gang når jeg påpekte hans vansker som jeg har sett mens han var på beredskapshjemmet eller når barnevernet har påpekt disse vansker, så prøvde jeg å forklare at dette var noe som han ikke hadde før dem tok han bort fra oss, og hver gang så holdt dem på sitt, at dette må han har hatt før. Dem har jo ikke sett hvordan gutten var før, men dem vet. Så jeg var veldig glad, da hans lærer har bekreftet hva jeg har prøvd å fortelle barnevernet hele tiden. Men, toppen av kransekaken var jo BUPs tiltak for hans trauma. Det jet hadde sett som positiv med BUP var jo, at jeg hadde satset på at gutten i hvert fall vil få målrettet og god traumahjelp etter alt som har skjedd. Men så konkluderte BUP, at traumahjelpen til storebror skal få består av samtaler med barnevernets saksbehandler. Så de personer som han frykter mest her på jorden, dem som er ansvarlig for hans trauma, skal snakke med han for å bearbeide det? Jeg må si, jeg er total sjokkert over dette!

Ukene gikk og barna gir hele tiden veldig tydelig uttrykk for at dem der glad for at dem er hjemme igjen. Dem koser og klemmer og søker nærhet hele tiden. Dem sier, at dem aldri igjen vil være borte fra oss. Dem gjør fremskritt hver dag, blir mer avslappet igjen og ler mye. Men det vil ta lang tid før sårene legges og noe av det må dem bære med seg resten av livet. Hver gang barnevernet kommer på besøk til oss, så er det en stor steg tilbake. Dem blir redde, usikre, lei seg, kranglete, rett og slett i psykisk ubalanse. Så hver uke gjør vi fremskritt og så kommer barnevernet og jeg må se på at det som vi bygget opp igjen av trygghet blir revet bort fra dem.

Så var det bursdagen min. Vårt saksbehandler fra barnevernet ringte meg på formiddagen og hadde bare noen små beskjed til meg. Men avsluttningsvis i vårt samtale nevnte hun, at hun nå vil gå til skolen for å snakke med guttene. Jeg reagerte umiddelbart og har da bedt henne om å gjør det en annen dag. Hun spurte hvorfor og jeg forklarte henne det. At barnevernet hadde tatt barna på pappas bursdag og at dette var knalltøff for barna og at i dag var det bursdagen min. Barna hadde store forventninger, gledet seg å feire dagen min etter skoleslutt og jeg sa at det bare vil rive opp mange sår hvis hun går til skolen og snakker der med barna akkurat den dagen. Men hun gikk ditt likevel! Barna kom hjem etter skolen. Lei seg, usikkert, redd. Det var en veldig vanskelig ettermiddag og dem var tydelig preget av alt som skjedde.

Men livet er ikke det samme lenger. Vi er alle sammen traumatiserte, vi er alle sammen redd. Hver dag når jeg sender barna til skolen, så er jeg redd. Når det er skoleslutt får jeg pustevansker og ser ut av vinduet og kikker på klokka hele tiden. Først når jeg se guttene kommer opp veien, så klarer jeg å puste normalt igjen. Jeg lever et liv i frykt. Jeg sover urolig om natten, har mye mareritt. Barna er redd for barnevernet. Dem kommer ofte hit for kontrollbesøk og tiltak og hver gang dem er her er barna ut av balanse igjen. Dem gir tydelig uttrykk for at dette er ubehagelig for dem, at dem er redd. Og jeg kan ikke hjelpe barna så mye med det, fordi jeg oppfatter dette også som svært ubehagelig og jeg er redd hele tiden. Jeg stoler NULL på dem! Dem har drittet seg loddrett ut. Og verst av alt, dem har ikke gitt oss barna tilbake fordi dem har skjønt at det var feil men fordi dem fikk press på seg gjennom Gro Hillestad Thune. Hadde dem bare en gang sagt til oss, vi ser at barna har det best hjemme hos dere og vi har tatt feil, da kunne jeg kanskje handler annerledes. Da hadde jeg kanskje klart å legge dette bak meg, blir kvitt angsten. Men det går ikke.

Vi fant ut, vi kan ikke lenger bor i Norge. Og dette er utrolig tøff for meg, fordi jeg elsker Norge. Dette er mitt hjem. Jo, jeg ikke født i Norge, men når jeg snakker om hjem så har jeg alltid snakket om Norge. Mannen min og jeg har brukt mye tid, hjerteblod og penger for å bygge vårt drømmehus. Vi må gi opp alt.
Vi klarer ikke lenger å bo i et land som tillater noe som dette. At vi lever i et land med bare 5 million innbyggere hvor det hver dag blir tatt 7 barn ut av familien sin. Ingen annen vestlig land kan fremvise slike tall og istedenfor å være bekymret så er Nordmenn stolt og tror at dem har verdens beste barnevern. Nope, det har dere ikke. Norge har skapt et monster som er ut av kontroll. Antall av akuttplasseringer og omsorgsovertagelser har nesten eksplodert de siste 10 år. Vi snakket med en advokat som fortalte oss at før i tiden så tok barnevernet barna ut av familier med rusmisbruk og andre alvorlige overgrep. Nå finfiler dem på foreldreferdigheter, noe som betyr i praksis at dem faktisk kan ta absolutt alle barn. Advokaten sa, at dem i dag tar i stor grad barn fra helt vanlige familier. Familier som kanskje har behov for hjelp men ikke noe mer.
Og dem er rask ut med å sier at foreldrene er ikke veiledbare og da er man sjanseløs. Det finnes ingen vitenskaplig bevis for det. Det er helt ufattelig hvor mye makt dem har.
Jeg synes det er ufattelig trist at barna mister sin skole, som jeg er virkelig kjempefornøyd med. Jeg synes også det er trist at dem mister sine venner, den flotte barnekoret og andre aktiviteter. Men hva nytter det når vi lever i angst hele tiden?

Barnevernet gir seg ikke og vi har nå sett mange tilfeller hvor barna har blitt send hjem igjen og at etter en kort stund så har barnevernet slått til igjen og da har dem aldri kommet hjem igjen. Dette er en risiko som vi rett og slett ikke kan ta.
Da vi har fått tiltaksplan så fikk vi hakeslepp. Mange løgn som står i den, som at barna var utsatt for vold over lengere tid og at vi først nektet det men senere har erkjent det. For en bullshit!! Vi har avgitt vårt forklaring helt i starten og har aldri sagt noe annet, aldri innrømmet noe annet. Men da vi påpekte dette og ikke vil skrive under så fikk vi klar beskjed om hvis vi nekter å samarbeide, så sees vi i fylkesnemnda igjen. Samme når man «takker ja» til tiltak. Barnevernet legger jo vekt på, at man gjør dette frivillig, men dette er ikke sant. Realiteten er, hvis man ikke samtykker så få man ikke barna tilbake eller dem tar barna. Dette sier dem også mer eller mindre rett ut. Så man må «frivillig» takke ja til alt dem sier. Jeg har flere ganger underveis prøvd meg med dialog og sunt menneskevett, men ikke noe nytte. Foreldre har null rettigheter, barnevernet bare gjør som dem vil.

Så dem kommer med tydelige trusler og slik kan vi ikke leve. Dette er ikke mulig. I tillegg har dem nå kommet med tiltak og alt skal jo blir sååååå mye bedre av denne cos p kurs. Men sorry, våre barn har ikke problem med tilknytting til oss. Dem er også flink til å uttrykke føleselene sine og flink å sette ord på ting. Vi snakker mye med hverandre, det har vi gjort før og det gjør vi nå enda mer. Men guttene har fått et trauma og vi burde har fått veiledning for det og hjelp med det. Familieterapi, traumakurs, slike ting hadde vært nyttig. PMTO kurs hadde vært noe, fordi den er rettet mot de utfordringer som vi hadde allerede før med barna og som vi har fortsatt. Men nei, barnevernet vet jo selvfølgelig best. Dem kjenner ikke barna fra før, dem vet ikke hvordan barna var før, dem ser bare det som er nå, skaden som dem selv er ansvarlig for. Men hvis vi foreldrene påpeker at dette negative dem ser er noe som ikke var der fra før, så stemmer det selvfølgelig ikke. Så vi vet, at de tiltak vi får nå vil ikke hjelpe og ikke føre til den store positive forandringen barnevernet ønsker til å se.

Veiledningen som vi skulle få, da mangler jeg ord for å beskrive det. Det er en dame som kommer. Noen ganger er hun blid og alt er greit og fin, andre ganger er hun veldig negativ, nesten aggressiv og alt vi gjør er feil og hun kommer med konkrete trusler om hvis vi ikke er med på notene så er det ikke noe vits med hjelpetiltak og vi møtes i fylkesnemnda. Så hun truer direkte med omsorgsovertagelsen hvis vi bare prøve oss på noe kritikk. Hvis vi kritiserer, så er vi jo ikke veiledbar og har ikke foreldreevner.

Så derfor har vi ingen valg, vi må forlate Norge.
Det er ikke noe vi vil, det er noe vi må. Vi må gi våre barn en trygg oppvekst. En barndom uten at dem må være redd for at noen kommer og ta dem fra oss. En barndom med trygghet, glede og kjærlighet og uten barnevernet.
Mannen min og jeg har tenkt mye over det, vurdert nøye hva vi skulle gjøre og etter mye frem og tilbake har vi bestemt oss om å flytte fra Norge.
Igjen måtte vi begynne å planlegge en flukt. Denne gangen en legal flukt, siden vi har jo omsorgsretten til barna og barnevernet har ikke lagt ned flytteforbud. Men en flukt er det likevel, fordi hvis barnevernet hadde fått med seg hva vi skulle gjøre, så hadde dem hentet barna igjen umiddelbart og da hadde vi aldri fått dem tilbake. Så igjen startet vi å planlegge nøye og detaljert.

Ukene frem til sommerferien var tøffe. Barnevernet kom i tider og utider og hver gang etter dem har vært her, var barna veldig negativ påvirket i mange timer etterpå. Når barnevernet var her om ettermiddagen eller kvelden, var det nesten ikke mulig å få barna i senga etterpå. Dem var så redd.
Vi snakker mye med barna. Begge forteller om mareritt. At dem drømmer at barnevernet kommer og plasserer dem på fosterhjem. Dem er redd og usikkert når barnevernet kommer hjem til oss. Noe som vises og noe som barnevernet helt sikkert kommer til å dokumentere som negativ.
Begge gutter gir tydelig uttrykk for, at dem ikke lenger stoler på voksne med unntak av mamma og pappa. Dem gir begge tydelig uttrykk for at dem er redd for barnevernet. Vi har blitt oppfordret å sørge for at barna få et positiv forhold til barnevernet.

De neste ukene var som en berg og dalbane. Var det riktig? Er det feil? En dag har guttene hatt en superpositiv opplevelse på skolen, kanskje vi skulle bli her. Neste dag leste vi noe utrolig skremmende om barnevernet i avisa, nei vi må ut. Dagen etter en samtale med saksbehandleren hvor jeg få inntrykk at hun ser oss og hører på meg, kanskje vi kan bli her. Neste dag en gutt som sliter med mareritt om at barnevernet har hentet han og plassert han på fosterhjem, nei vi må bort. Opp og ned, hele tiden. Men mer og mer har vi blitt sikkert på at vi hadde ingen valg. Vi føler oss så pass usikkert i Norge, vi klarer ikke lenger det. Og nesten alle vi har snakket med, har også sagt til oss at det er riktig at vi forlater Norge.

Det er også vanskelig at barna kommer til å miste sine venner, den flotte skolen og fotballklubben. Men alt dette kan erstattes og alt dette ville dem også miste hvis barnevernet plassere dem på fosterhjem.
Så har vi jo laget mye penger, tid, arbeid og hjerteblod i oppussingen av vårt hus og klart det er ikke lett å selge det.

Bertold Brecht sa en gang: Når urett blir til rett, så blir motstand til plikt. Akkurat slik er det for oss. Det som barnevernet gjør, ikke bare med oss men med tusenvis av familier i Norge, er en stor urett. Og vi kan ikke bare se på med hendene i fanget, vi må gjøre motstand.

Vi er redd for at barnevernet kommer ikke til å gi seg. Vi gjorde motstand og dem «tapte». Dette hater dem, dem har dem faktisk gitt uttrykk for at dem har oppfattet dette som en nederlag at guttene har kommet hjem. Bare dette sier jo mer en nok. Og hvis dem kommer igjen og ta fra oss barna, da kommer dem å bli plassert på forskjellige fosterhjem i andre deler av Norge og vil miste skolen sin uansett.

Vi snakket med barna om flyttingen først 5 dager før vi skulle flytte. Guttene var selvfølgelig veldig overrasket og litt sjokkert. Men begge reagert ganske positiv og senest argumentet om at vi kan leve i fred og at vi ikke lenger må være redd for barnevernet var for barna et overbevisende argument. Dem begynte selv å pakke tingene sine med en gang og stemningen har vært mye bedre nesten med en gang, den var lettere og forventningsfull. Det som er tøff for barna er at dem må bytte skole, dette liker dem ikke og dette skjønner jeg godt. Jeg liker det heller ikke siden jeg vet at skolen er utrolig bra og dem har støttet oss hele veien og hjalp guttene veldig mye. Men guttene ønsker å sove uten mareritt og leve uten frykt at barnevernet kommer og plassere dem på fosterhjem. Så dem var absolutt ikke imot flyttingen.

Etter vi har flyttet har vi tatt kontakt med barnevernet her og har lagt hele bunken med sakspapirene på bordet. Vi hadde tatt kopi av alt før vi reiste fra Norge. Og i motsetning til norsk barnevern, så var dem her mest interessert i vårt fremstilling og hva dem som kjenner oss og skolen/barnehage hadde å si om oss. Og det var jo utelukkende positiv. Så dem sa til oss at dem er vant med slike saker og at dem vet om problematikken med Norsk barnevern. At dem har sett lignende saker før og at dem da vanligvis får en melding fra Norge og da tar kontakt med familien og at det det stort sett ikke skjer noe mer. Men i vårt tilfelle føler dem at dem allerede nå har sett og fått vite det som er viktig for dem og at dem ikke kommer til å ta kontakt med oss, selv hvis barnevernet Norge kontakter dem. Da jeg gikk ut av kontoret fikk jeg en varm klem og hun sa til meg, at vi nok ikke treffes igjen og hun ønsker oss lykke til.

Jeg ser at barna har blitt mye roligere etter vi har reist fra Norge. Dem er gladere, mere avslappet og krangler mye mindre. En stor belastning har blitt tatt bort fra dem og det er godt å se, at våre fine barn er på vei tilbake ditt dem var for jul. Vi vil hjelpe dem og støtte dem og gi dem masse kjærlighet og skal sørge for at dem få profesjonell hjelp, slik at sårene legges etterhvert. Vi vil alltid elske dem, støtte dem og hjelpe dem og sørge for at dem har det så bra som overhodet mulig. Vi ser, at vi med vårt støtte, trygghet og kjærlighet har allerede ordet veldig mye siden slutten av april og vi skal fortsette med det og skal gi dem igjen en god og trygg barndom.

HKK

4 kommentarer

Jane-Mette Kile

16.09.2017 kl.05:06

Jeg ønsker denne familien masse lykke til i sitt nye hjemland Sverige. Ellers må jeg bare presisere at Sverige heller ikke er noe paradis når det gjelder barnevern. Tilstandene er omtrent like som her i landet.

Dette kan man lese mer om på denne siden

http://www.nkmr.org/sv/

Familiefar

26.03.2018 kl.12:08

Jeg vil gjerne gi litt tibakemelding, også til Jane-Mette Kiles kommentar ovenfor.

Etter vi flyttet til Sverige sendte barnvernet sine saksdokumenter videre til svenskt socialtjänsten (som tilsvarer barnevernet i Sverige). De tok opp saken og undersøkte grundig om forholdene i vårt familie (i motsetning til norsk barnevern).

Konklusjonen var ikke bare at det var ingen grunn til å være bekymret, tvert imot, vi fikk bekreftet at vi har utmerket gode foreldreferdigheter. Vi fikk spesielt mye ros for hvordan vi håndterte tospråkeligheten av våre barn, mens barnevernet i Norge ville nekte oss å snakke tysk hjemme (!) med våre barn, som betyr at de ikke ønsket tospråkelighet for guttene. Det ble fremhevet at den største risikofaktoren i vårt familie er traumene som ble påført alle familiemedlemmer av det norske barnevernet. Saken ble avsluttet uten tiltak.

Nå, flere måneder etter vi flyttet fra Norge, har det vist seg at det var den beste avgjørelsen vi kunne tatt. Vi kan bare anbefale til andere familier i lignende situasjoner å vurdere flyttingen til utlandet seriøst, hvis barnevernet gjør situasjonen uholdbart i Norge.

FOKUS PÅ BARNEVERNET

26.03.2018 kl.14:41

Familiefar: Takk for oppdatering! Glad for at dere har blitt møtt med så stor forståelse.
Vi kan nok være enige i at det er nødvendig med langt grundigere undersøkelser enn det som gjøres i mange saker i Norge.

God påske!

Mvh
Jane-Mette Kile

Familiefar

26.03.2018 kl.14:56

Takk, Jane-Mette, det er vi absolutt enige!

God påske til deg også!

Skriv en ny kommentar

FOKUS PÅ BARNEVERNET

FOKUS PÅ BARNEVERNET


Vi har vært registrert som interesseorganisasjon siden mars 2015, men startet vår aktivitet 2013. Finn ut mer ved å klikke på OM OSS under KATEGORIER. Under posten AKTIVITETER kan du se om vi har møte - annen aktivitet i nærheten av der du bor. Lurer du på noe eller vil komme i kontakt med oss, send oss en E-mail:

fokus.paa.barnevernet@gmail.com



Vi er også på
FACEBOOK


KATEGORIER:

ARKIV:

FØLG:
FOKUS PÅ BARNEVERNET