hits

Vårt møte med barnevernet.



Denne historien er fortalt av barnets far  selv, og gjengis etter hans  ønske


Svangerskap og fødsel

Vannet gikk på morgenen den 17. april. Samtidig kom også de første veene. Siden disse ikke var så kraftige ventet vi med å kontakte sykehuset. Men utover formiddagen ble de sterkere så vi ringte til Kalnes, slik vi hadde fått beskjed om av jordmor. Jeg kan huske det første besøket som vi hadde hos henne. Da hun opplyste at termindatoen var 17. april kom jeg med et utrop; det var jo min bursdag. Senere, da vi tok den første ultralyd ble denne datoen endret til den 21. men det hadde tydeligvis ikke vår datter fått med seg. Planene denne dagen var egentlig å feire min bursdag med grilling hos mamma sammen med familien. Vi hadde handlet inn til dette, samt bakt kake. Menyen var enkel; grilling av pølser og salat. Men, vi forsto denne formiddagen at vi ikke kom til å være med på feiringen, den fikk de klare selv uten oss.
Det endte opp med at vi møtte mamma på Rødsundbru hvor hun fikk alt vi hadde ordnet til feiringen. Da vi tok avskjed med henne var hennes øyne fulle av tårer og hun snakket om at dette burde også vår avdøde far fått oppleve. Jeg har i hele den tiden Ingvild gikk gravid vært sikker på at vi kom til å ta denne turen på natta. Derfor var det noe underlig å kjøre innover på formiddagen, utsovet. Ikke var det det kaoset av en stønnende fødende som ikke kunne komme fort nok frem heller, slik det fremstilles på film. Turen var istedenfor lik de fleste andre turer vi hadde hatt den samme veien tidligere. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men det var sikkert om det som var nært forestående.
Kona var rolig hele veien, stønnet kanskje noe da en ny rie satte inn. Vi fikk parkert greit, jeg betalte rikelig på automaten for å slippe det under fødselen. Da vi kom opp i avdeling Barsel satte vi oss ned og ventet. En jordmor hentet oss og tok oss med til et undersøkelsesrom. Der ble åpning konstatert til kun 1 cm så fødselen var ikke i gang. Hun snakket om at vi kunne bare dra hjem og heller komme tilbake når utviklingen var bedre. Men, siden veene kom såpass hyppig fikk vi heller holde oss i området. Hun foreslo en biltur og heller komme tilbake for en ny undersøkelse om ca 2 timer.
Vi gikk derfor ut, men kona orket ikke å gå helt til bilen. Vi gikk derfor tilbake til vestibylen på sykehuset og holdt oss heller der. Vi fikk i oss mat og tok det bare med ro. Det var liten tvil om at riene ble hyppigere og sterkere, men kona er ikke den som klager. Jeg forsto at det var smertefullt, men det ble ikke formidlet med noen form for lyder.
Da vi så ble tatt inn for ny undersøkelse var åpning nå 6 cm; fødselen var i gang. Det var en rar følelse å komme inn på fødestua, vissheten om hva som skulle skje. Til nå hadde vi bare sett jenta vår på ultralyd, nå skulle vi endelig snart få møte henne.
Vell installert på fødestua skjedde det lite de første timene. Mor forsøkte lystgass, men opplevde ikke det som noe hjelp. Etterhvert som veene ble sterkere fikk hun veiledning av jordmor. Selv kunne jeg gjøre lite for å hjelpe, bare trøste og minne henne på pusting og pressing.
 
Vi hadde tatt med sjokolade, noe å drikke samt nøttemiks, men det var ikke mye hun orket. Til slutt var hun så sliten at hun ikke maktet å presse stort. Hele veien var det ikke mye lyd fra Ingvild, jeg hørte mest lydene fra jordmor. Siden kona var så sliten og ikke maktet å presse stort, fikk hun riefremmende. Da ble veene sterkere i løpet av få sekunder. Det ble besluttet å bruke vakuum. Flere hadde advart meg mot å se barnet komme ut, men jeg var for spendt på å få se min egen datter for første gang.
 
For meg var det en utrolig opplevelse å se henne. Min egen datter. Mitt barn. Jeg var blitt pappa. En helt utrolig opplevelse. Snart lå hun på mors bryst. Noe så vakkert. Allerede få sekunder etter at hun var født skrek hun av full hals. Snart fikk jeg holde henne. For meg var hun skjørere enn tynt porselen og jeg var livredd for å miste henne. Etterhvert ble mor sydd og vi fikk et rom. Før vi forlot fødestua fikk jenta vår bleie og fikk på seg klær.
 
Da hun fikk første stell var en pleier med oss og forklarte oss hvordan dette skulle gjøres. I løpet av få stell begynte vi å få det til. Noen dager senere ble hun undersøkt av lege for første gang. Legen var sikker på at han hadde registrert høy hjerterytme så dette måtte utredes nærmere. Legen ble også forbauset over at det høyre øyet ikke hadde den røde refleksjonen som var typisk på bilder fra 80-tallet. Det ble derfor besluttet å sende henne til øyelege kommende fredag 21/4. Vi fikk også beskjed om at hun måtte ligge til observasjon over flere dager hvor de sjekket hjerterytmen. Vi fikk derfor ikke ha henne inne på vårt rom men måtte komme ut på stua hvor hun lå. Da hun ble kjørt med drosje til Moss sykehus hadde vi blitt overført til nyfødt intensiv. Siden hun også var født med gulsott ble også dette holdt øye med.
Vår vakre datter dro til sykehuset sammen med en pleier, vi ble igjen på sykehuset. Det ble lange timer å vente, savnet var intenst. Det var herlig å se henne igjen. Vi fikk beskjed om at det var konstatert grå stær på det høyre øyet, men at dette kunne opereres. Men det var ønskelig at hun ble nøyere undersøkt på Ullevål uka etter.
 
På dette tidspunktet hadde kona gitt uttrykk for at noe var galt, at hun hadde smerter. Da jeg snakket med henne om dette var det tydelig at smertene var sterke, det er ikke typisk henne å gi uttrykk for at hun har det vondt med mindre det VIRKELIG gjør vondt. Jeg gikk derfor tilbake til avdelingen barsel siden det ikke var smertestillende på den avdelingen vi var på. Det ble mange turer bort dit hvor vi forsøkte ulike medikamenter og en kombinasjon av flere. Ingenting hjalp. Kona hadde så sterke smerter at alle bevegelser utløste mer smerte. Jeg valgte derfor å be henne bare hvile og jeg tok meg alene av dattera vår. Jeg unnet barnets mor nattesøvn mens jeg selv tok alt av stell og mating, hver 4. time dag som natt. I denne tiden var det kjekt med sterk kaffe fra kantina.
 
For meg var det helt uproblematisk å ta alt med jenta vår alene, hun er min datter og jeg elsker henne så utrolig høyt. Samtidig hadde jeg vondt av mor som slet med smerter og gikk glipp av tid med vår datter. Jeg tror det var tirsdag 25/4 at det banket på døra og det var ønsket en ny undersøkelse av kona. Denne skulle finne sted på Barsel, et lite stykke å gå. Jeg sa til henne at det ikke lot seg gjøre for henne å gå så langt. Heldigvis var det en rullestol like ved som hun fikk sitte i. Dette var den andre undersøkelsen gjort av en gynekolog. Den første undersøkelsen viste sammengroing så vi fikk bare beskjed om regelmessige grønnsåpebad og smertestillende.  Denne gangen tok de virkelig tak i problemet. Det ble påvist infeksjon samt at stingene som ble sydd etter fødselen hadde gått opp. Det var virkelig ikke rart i at hun hadde sterke smerter. Nå flyttet hun inn i naborommet til det rommet som vi hadde på barsel. Vi begge syntes det var rart å ligge på hvert vårt rom. Det var også sårt for henne å ikke få se til jenta vår så ofte som jeg gjorde, men jeg passet på at hun fikk se henne av og til.
Vår datter ble kjørt til Ullevål og også nå var det en pleier som ble med henne også denne gangen. Datoen for turen inn var 2/5, samme dag som det skulle være familieråd.

Barnevernet kobles inn
 
Vi fikk sjokk da vi ble fortalt at barnevernet var blitt koplet inn. Underveis i oppholdet var det ingen som hadde gitt uttrykk for bekymring rundt vår håndtering av jenta vår. I det hele tatt hadde vi fått lite informasjon om hvorfor vi ikke kunne dra hjem. Gulsotten var borte og hjerterytmen hadde vært fin hele tiden. Ifølge journalen fra sykehuset hadde de ingenting å si på mitt stell av ungen. Det nevnes at jeg virket noe usikker, men det gjelder de fleste førstegangsforeldre. Muntlig har jeg blitt fortalt av en av pleierne om en episode hvor mor skal ha holdt på å miste henne i gulvet om ikke en av pleierne hadde grepet inn. Så vidt meg bekjent står ikke denne episoden nevnt i papirene. Det som er grunnen til at barnevernet ble koplet inn er fordi sykehuset skal ha vært usikker på mors evne til å ta vare på sin datter. Det tidsrommet som bekymringen bygger på er den tiden mor gikk med sterke smerter. Etter at hun kom på beina igjen etter operasjonen fikk hun ofte skryt for hvordan hun håndterte vår datter. Dette har vi også forsøkt å formidle videre, men uten at de bryr seg. På ett av de første møtene med barnevernet fikk vi beskjed om at Moringen var det eneste tiltaket som var tilgjengelig. Ett lite nettsøk viser derimot at flere firmaer jobber for barnevernet med å bistå familier som trenger litt veiledning.
 
Etter fødselen
 
Under familierådet kom det også frem at flere i familien hadde mulighet for å være hos oss i flere dager for å gi oss veiledning og oppfølging. Vi har aldri nektet for at vi har behov for hjelp, vi har ingen erfaring med barn fra før av. Allerede da barnevernet kom på banen i slutten av april fikk vi begge en sterk fornemmelse av at de hadde lagt en plan over hva som skulle skje; at de utelukkende jobbet mot at vi skulle bli fratatt vår datter.
 
 
Oppholdet på Moringen var aldri ment å skulle vare 4 måneder, personalet jobbet aktivt for å gi barnevernet en årsak til å ta ifra vårt barn. 
Familierådet var ydmykende. Sykehuset og barnevernet fremstilte oss som om at vi ikke var vår datters beste, at hun ikke var i trygge hender om vi var alene med henne. Samtidig fikk ikke familien så god greie på hva som var bekymringen siden både sykehuset og barnevernet holdt tilbake en del opplysninger. Moringen ble også presentert på en måte som vi ikke kjente igjen da vi selv kom dit ut. Derfor var familien positiv til at vi skulle ut dit, med mindre oppholdet hjemme gikk helt fint. Barnevernets representant hadde nemlig forsikret oss om at om oppholdet hjemme gikk uproblematisk ble ikke oppholdet på Moringen nødvendig. Hele familerådet var på en måte fullstendig bortkastet, ser jeg nå i ettertid. Selv om barnevernet hadde forsikret oss om at vi skulle være hjemme til 18. mai, ble dette kraftig redusert. Flere i familien hadde ordnet seg fri de dagene de skulle være sammen med oss. Siden oppholdet hjemme ble kraftig redusert i tidsrom ble nok dette et problem for noen av dem. Derfor var det ønske om en samarbeidsplan hvor familien byttet på å være hos oss 24/7. Vi skulle være hjemme frem til 18. mai, da var det ønskelig at vi flyttet inn på Moringen. Vi fikk flytte hjem fra sykehuset 3. mai. Da hadde vi bodd på sykehuset Kalnes i 2.5 uker. Før vi ble utskrevet hadde vi et møte med legen hvor vi ble fortalt om besøket vår datter hadde hatt på Ullevål. Konklusjonen derifra var at operasjon var ikke anbefalt siden det ikke ville gi henne noe bedre syn siden det høyre øyet ikke var like godt utviklet som det venstre, som hun ser utmerket på. Senere på dagen ble vi utskrevet og svigers var med på å kjøre utstyr og klær hjem til Såstad. Svigermor skulle bo hos oss den første natta.
 
Det var deilig å komme hjem selv om det var mye som måtte ordnes. Alt av utstyr måtte inn, jenta vår legges i vugga, flasker måtte kokes, vann til maten hennes måtte kokes og kjøles ned. Jeg håpet bare at vi fikk kjølet vannet ned før hun ble sulten. Det gikk heldigvis bra. Da alt var organisert ferdig hadde vi fått igang et minikjøleskap. Inni der sto det nykokte flasker med nykokt vann og ferdigblandet morsmelkerstatning. De dagene vi bodde hjemme føltes underlige.
 
Vi var hjemme, men det føltes ikke som vårt hjem. Alt som hadde hendt til nå preget oss sterkt og det var vanskelig å slappe av. Vissheten om at vi kanskje skulle på Moringen gjorde ikke tingene bedre. Barnevernet hadde riktignok sagt at om alt gikk bra hjemme var det ikke nødvendig med noe opphold på Moringen, men i ettertid ser jeg det at det var det ingen som helst mulighet for. Dette var bare begynnelsen på de løgnene som de har kommet med. Den neste var at oppholdet på Moringen var frivillig. Da vi kom dit fikk vi høre at dette IKKE stemte. Vi fikk beskjed om å være med på et informasjonsmøte på Moringen. For oss føltes det noe underlig da det føltes som om at dette ikke var informasjon lik; er dette noe dere kunne tenke dere å være med på? Istedenfor følte vi heller at ; dette SKAL dere være med på. Da vi tok opp at dette hadde vi fått presentert som frivillig, fikk vi beskjed om at om vi ikke tok imot plassen mistet vi ungen. Vi ble også sjokkert da vi ble fortalt at vi skulle flytte inn allerede om 2 dager, og ikke 2 uker. 
 
MORINGEN
Moringen ligger i Gressvik i Fredrikstad. Merkelig nok ligger den helt inntil rv 117, en sterkt trafikkert vei fra morgen til kveld. Vinduene i den leiligheten som vi flyttet inn i hadde retning utimot veien. Siden dette var i mai, var det greit å sove med vinduene oppe. Da fikk vi trafikkstøy og eksos. 
Iløpet av de siste dagene vi var på Moringen og i tiden etter, skrev både kona og jeg ned våre betraktninger rundt oppholdet. Jeg velger derfor å heller legge til de og eventuelt supplere med noen andre minner til slutt. 
 
1) Personalet leter etter feil, er dårlige til å korrigere det vi ikke gjør riktig og motiverer lite, dette skaper stor usikkerhet på våre egne evner. Personalet er også flinke til å gi tvetydig informasjon. En av personalet har flere ganger sagt at det er ønskelig at dattera vår ble overført til Gressvik helsestasjon. Selv om det både står i papirene fra barnevernet og at vi fikk bekreftet av en av de andre personalet at hun skulle følges opp av Våler helsestasjon, ble dette ytret flere ganger senere.
2) Personalet viser liten interesse for våre egne oppfatninger. Det de forteller er det riktige selv om vi erfarer noe annet med vårt barn. Et eksempel på dette er en iver etter å pakke henne stramt inn i et teppe når hun er urolig. Så langt er egen erfaring at dette hjelper lite. Selv har jeg egne metoder som roer henne ned så og si hver eneste gang. Moringens mening rundt min metode er at hun blir bysset i søvn.
Et annet eksempel er når hun har luftsmerter i magen, noe som har hendt av og til. Vi har blitt vist ulike teknikker som skal hjelpe. Min erfaring er at disse teknikkene hjelper bare en bitte liten stund, så begynner hun å skrike igjen. Vi har ei jente med kraftige lunger og hun skriker høyt. Mange ganger har jeg overtatt henne etter at mor har forsøkt å hjelpe, da har det bare tatt få minutter eller bare sekunder så er hun helt rolig. Jeg holder henne inntil meg, mage mot mage, og går tur i gangene mens jeg gir henne et kraftig rykk for hvert skritt jeg tar. Ugly Dance, fikk jeg høre at denne teknikken kalles. Dette at jeg gikk mye for å roe henne ned er etter Moringens definisjon at jeg bysset henne i søvn.
Personalet er flinke til å henge seg opp i små-detaljer som har fått oss til å lure fælt. Et eksempel: Vet et tilfelle lekte jeg med jenta vår mens noen av personalet så på. Da opplevde jeg at vår datter virket interessert i å holde fast den leken jeg hadde i hånden, noe jeg også fortalte henne som så på. Noen dager senere hadde vi ukesoppsumering . Da brukte hun som var med oss på denne flere minutter på å understreke igjen og igjen at barn på hennes alder ikke hadde evne til å gripe, at det utelukkende dreide seg om griperefleks. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke fikk lov til å mene noe annet.
 
3) De siste ukene vi var på Moringen merket vi at personalet gav oss mer negative kommentarer og tilbakemeldinger enn tidligere, dette skaper usikkerhet.
4) I løpet av de 2 månedene vi var på Moringen var vi hjemme en helg kun en gang. Siden jeg har drivhus fullt av planter har jeg vært nødt til å dra hjem lørdag formiddag og få tatt unna det viktigste. Da har jeg hele tiden sett på klokka og det har ikke vært for lett å slappe av, det har vært bare stress. Argumentet til Moringen har hele tiden vært at vi har vært for lite ute i fellesrommene. Det at vi har hatt det tøft siden jenta vår ble født, at det var vanskelig å slappe av mens vi var på Moringen viste de liten forståelse for. Uansett har vi det inntrykket av at uansett hvor mye vi var i stua var det ikke nok, de ville simpelthen ikke la oss få flere helger hjemme.
5) Moringen ønsket at vi skulle være mest mulig på bygget. Flere har uttalt at det er ønskelig at vi kun benytter Gressvik helsestasjon og ikke den vi bruker i Våler. På disse turene har det vært vanskelig å slappe av da Moringen har gitt oss et ganske stramt tidsskjema. Vi hadde ønsket å være hjemme noen timer før vi måtte tilbake til middag, men så og si hver eneste gang har det vært umulig å få til, vi har hatt avtaler på Moringen som måtte rekkes.
6) Barnevernet har kommet med flere løgner:
      a) Oppholdet på Moringen er frivillig.
      b) På møtet med Barnevernet mandag 3/7 ble vi fortalt at vi mistet vår datter for godt.
      c) På samme møte fortalte Barnevernet at Moringen var meget bekymret for vår håndtering av vår datter. De stempler oss som fullstendig udugelige foreldre. Den siste uka var vi mindre ute i fellesstue og ble derfor observert betydelig mindre enn tidligere, allikevel var det ingen som banket på døra og lurte på hvordan vår datter hadde det. Faktisk virket de heller likegyldige til henne, også når vi hadde henne med oss til middagene.
      d) Saken skal opp i fylkesnemnda i løpet av 6 uker, dette ble også opplyst på familierådet av barnevernet. Derimot har det gått over 3 måneder etter familierådet før saken endelig kommer opp. 
7) Det er både mitt og konas inntrykk at både Moringen og Barnevernet ønsket at vi skulle mislykkes
8) Møtet med Barnevernet og Moringen mandag 26/6 konkluderte med at Moringen anbefalte fortsatt opphold. I løpet av den neste uka tilbrakte vi mer tid enn før i fellesstue og ble grundig observert av personalet. Allikevel  konkluderer Moringen på møtet sammen med Barnevernet uka etter at vi generelt gjør for dårlig jobb og at de ikke ser den utviklingen som de ønsker. Det hørte vi ikke noe som helst om på møtet uka før. Da ble det bare nevnt at det var noe som vi måtte ha fokus på å fortsatte med for å bli flinkere med. Det var ingenting som ble uttrykt med bekymring.
9) Moringen sier at det er så mye som må repeteres. Det eneste jeg kan komme på er at jeg ligger feil i forhold til henne når hun ligger på magen på en skumgummi madrass.
10) Moringen mener hun sover for mye, vårt inntrykk er noe annet:
      5 måltider pr døgn + bleieskift a 30 minutter = 2.5 timer.
       2 ekstra stell morgen og kveld                          = 1 time
       3 turer på skumgummimatte a 30 minutter   = 1.5 time
                                                                                        = 5 timer totalt
Annen våkentid inkluderer turer i gangen, langsom våkning etter at hun har sovet dypt, samt at hun ligger våken noe før hun sovner etter leggetid om kvelden. Hun bades også ca 3 ganger hver uke. Totalt er hun altså våken i minst 7 timer hver dag. Et barn på hennes alder trenger fra 16-21 timer med søvn. Hun sover altså ikke for mye siden hun sover ca 17 timer i døgnet. 
At hun kan dorme noe handler om at personalet mangler kunnskap om hvordan et barn som er født med grå stær på det ene øyet opplever det som skjer. Hun blir fortere sliten og trenger oftere pause enn barn som ser på begge øynene.
11) Moringen sier at Marita ligger for mye våken i vogna eller i den bagen vi har brukt til å bære henne rundt i. Dette hendte i de første ukene men dette omtales som om dette skjedde ganske regelmessig.
12) Den siste uka opplevde vi ingen sympati fra de aller fleste av personalet, de virket heller fornøyde. Ved et tilfelle snakket jeg med en av personalet om hvordan vi hadde det, hun var rask med å forsvare Barnevernet. Da hun og flere andre gikk ut i ferie mens vi fortsatt var der, tok de heller ikke avskjed med oss.
13) Vi stusser over at Moringen var svært interessert i vår mening om den granskningsrapporten som Barnevernet har utarbeidet. Denne rapporten inneholder til dels grove feil og fremstiller oss begge med reduserte evner. Dette var bare få dager før Moringen kontaktet Barnevernet. Vi ble anbefalt av personalet om å ha et møte med barnevernet om det som ikke stemte i denne rapporten. Det fikk vi ikke noen mulighet til da barnevernet ble koplet inn få dager senere. Dermed kunne løgnene fra denne rapporten få bli stående og brukes imot oss i de papirene som ble sendt inn til fylkesnemnda. 
14) Det har dessverre vært noen få tilfeller hvor det har gått litt mer enn 4 timer mellom 2 måltider for henne, på dagtid. Dette har Moringen vært klar over. Hvorfor har vi ikke hørt noe om dette før på møtet med Barnevernet? De kunne jo tatt tak i dette lenge før. Vi førte skjemaer over tidspunktene hun fikk mat, og mengden hun spiste. Noen av disse ble oppbevart på kontoret hos personalet. På noen av disse har en av de regnet ut timer mellom måltidene, også et tilfelle hvor det gikk 5 timer mellom 2 måltider.
 
15) Noen få uker før vi ble kastet ut ble hun syk. Hun spiste lite, spyttet smokken på tåteflaska ut mange ganger mens hun spiste, bæsjet mange ganger i løpet av et døgn, denne luktet også svært spesielt. Hun viste også liten interesse til å løfte hode da hun lå på magen, dette erfarte også personalet på Moringen. Da hun ble bedre fikk jeg en mistanke om hvorfor hun spyttet ut smokken på tåteflaska, hvorfor hun sluttet å spise lenge før flaska var tom. En liten stund før dette hadde vi nemlig kjøpt noen andre typer tåteflasker som apoteket varmt anbefalte. Smokken på disse var rund, som Avent-smokkene, men disse var mye tynnere. Etter 2-3 forsøk med disse da disse var nye, ga vi opp. Hun spyttet disse ut, også her før flaskene var tomme. Personalet mente på at vi ga disse opp for tidlig, at vi skulle forsøke mer siden disse hadde hullstørrelse 1. Min stahet seiret, jeg hørte ikke på personalet men la disse i en skuff. Siden hun i dette tilfellet spyttet ut de smokkene som før hadde vært helt uproblematiske, forsøkte jeg med en annen type smokk som vi hadde kun noen få av. Disse var av merket MAM. Disse er litt flate. Da jenta vår fikk en slik flaske tømte hun den uten å spytte ut smokken i det hele tatt. Jeg fikk det lokale apoteket på Gressvik torg til å skaffe noen flere av disse. Det viste seg nemlig at jeg kunne skifte ut bare smokken på Avent-flaskene til MAM uten at det ble noen form for lekkasjer. 
Neste utfordring var å få henne til å trene nakken. Det var tydelig at personalet mente at vi skulle legge henne på magen så ofte som mulig, som om de var av den oppfatningen at før eller siden så løfter hun på hodet. Jeg spurte til slutt en av personalet om andre former for trening av nakken. Det var 2 måter jeg ble vist; den ene var å legge henne på beina mine når jeg satt på gulvet, min datter la jeg så oppå beina mine med hennes hode så vidt uten støtte fra mine bein. Da var det av og til mulig å få henne til å trene. Den andre metoden, som jeg syntes fungerte best, var at jeg holdt henne uten å støtte nakken og bøye meg litt forover. Da jobbet hun med å stabilisere hodet. Dette gjorde vi ofte med henne og hun gjorde raske fremskritt. Den siste uka vi var på Moringen var hun igjen kjempeflink til å løfte hodet da hun lå på matta. Men dette tror jeg personalet ikke skrev noe om.  
 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FOKUS PÅ BARNEVERNET

FOKUS PÅ BARNEVERNET


Vi har vært registrert som interesseorganisasjon siden mars 2015, men startet vår aktivitet 2013. Finn ut mer ved å klikke på OM OSS under KATEGORIER. Under posten AKTIVITETER kan du se om vi har møte - annen aktivitet i nærheten av der du bor. Lurer du på noe eller vil komme i kontakt med oss, send oss en E-mail:

fokus.paa.barnevernet@gmail.com



Vi er også på
FACEBOOK


KATEGORIER:

ARKIV:

FØLG:
FOKUS PÅ BARNEVERNET