hits

Vårt møte med barnevernet del 2

Her er konas betraktninger
1: Barnevernet har lagt det fram, som at par samtaler er prøvd uten hell. Dette medfører ikke riktighet, da vi kun har fått én par samtale. Vi var meget positive til at terapeuten skulle sette opp nye timer, men dette har ikke skjedd. Vi føler at par samtalen kun ble gjennomført for å finne ut av hva uenigheten mellom oss bestod i - for så å vente til det oppstod full skjæring (som vi skværet opp i i løpet av dagen). Dette føler vi, fordi det gikk så kort tid fra denne skjæringen oppstod (søndag 02.07.), til barnevernet ble kontaktet (mandag 03.07.). Under parsamtalen, sa jeg følgende til terapeuten: "Jeg setter ikke barn til verden, for å gjøre karrière eller bestige Mount Everest. Jeg setter barn til verden, for å sette barnets behov først".

2: En del av Moringens undervisningsopplegg, er å filme foreldre i samspill med sitt barn. Far er blitt filmet tre ganger, mens jeg bare er blitt filmet to ganger. Da jeg ble vist den første filmen, ble det sagt at jeg har en enorm lekekompetanse, og at det må være fantastisk å vokse opp med en mamma som er glad i barn. Andre gang jeg skulle filmes, var hun som hadde ansvaret for å filme meg, på ferie. Det ble da bestemt at en av de andre ansatte, skulle filme meg - og hun kom inn på hybelen vår, og bestemte at filmingen skulle foregå i forbindelse med morgenstellet. Denne situasjonen, gjorde meg så nervøs at jeg ikke klarte å koble ut den ansatte i tankene, slik jeg hadde gjort på forrige filming. Da filmen ble gjennomgått, fikk jeg beskjed om at flere av de ansatte hadde sett på filmen - og alle mente de at jeg snakket for mye, og dermed passiviserte vår datter. De mente også at hun prøvde å ta kontakt med meg, mens jeg avviste henne ved å være opptatt med praktiske ting. Etter denne tilbakemeldingen, ble jeg redd for å stelle og mate henne.
3: Jeg føler at Moringen har satt far og meg opp mot hverandre, ved å forby far å oppfordre meg til ikke å gi opp. Når han etter dette, endret sine ord, til: "Hvis du gir opp, vil jeg kjempe for Marita alene", ble jeg mer og mer overbevist om at han egentlig ville ha meg ut av livet sitt.
4: I barnevernets undersøkelse, står det at sykehuset mener jeg kan skade min datter, fordi jeg har redusert hørsel: Dette er det ikke nevnt noe om på de møtene vi har hatt - verken fra sykehuset, barnevernet eller Moringen. Jeg har redusert hørsel på høyre øre, etter en trafikkulykke da jeg var fem år. Jeg har således hatt god tid til å tilpasse meg min någjeldende hørsel - og jeg har aldri utsatt noen (inkludert meg selv) for fare på grunn av dette.
Jeg har heller ikke fått noen tilbakemeldinger før fødselen, om at denne trafikkulykken, eller enkelte aspekter ved den, skulle gjøre meg uegnet som mamma. Det har derimot blitt sagt til oss på Våler helsestasjon, at den omsorgen vi har for hverandre, vil få et barn til å føle seg elsket og velkommen i vår familie. På en av disse kontrollene hos jordmor, spurte jeg om trafikkulykken skulle føres opp på Helsekort for gravide. Da fikk jeg beskjed om at det bare er skader som har direkte betydning for fødsel og amming, man trenger å opplyse sykehuset om. Det har også blitt foretatt svangerskapskontroller på Sykehuset Kalnes og Rikshospitalet, samt blodprøver og glukosebelastning hos min fastlege.
5: Jeg føler at vår lille familie, blir straffet for at jeg fikk en infeksjon og sterke smerter etter fødselen. Dette mener jeg, fordi jeg i døgnene før smertestigningen var like delaktig som min mann, i alt stell av henne. I disse døgnene, fikk vi aldri noen negative tilbakemeldinger på vår omsorg og håndtering av vår datter. Detter gjelder også den første tiden på Nyfødt intensiv, som er den avdelingen som sendte bekymringsmelding til barnevernet. Den første kvelden etter fødselen, kom jordmor inn til oss. Hun oppfordret meg til å be om smertestillende når jeg hadde vondt - og jeg oppfattet det da slik, at det er helt normalt og ufarlig med sterke smerter etter en fødsel. På Barsel, sa jeg ganske tidlig, på spørsmål fra to sykepleiere om det gjorde vondt i rumpa: "Det føler jeg har bedret seg etter at jeg hadde avføring". At dette betydde at stingene hadde begynt å gå opp, kunne jeg umulig vite. Flere av pleierne på Nyfødtintensiv, spurte om jeg hadde vondt - og dette svarte jeg bekreftende på. De så også at jeg skar grimaser, når jeg skulle sette meg eller bare skifte stilling. Noen av dem, var også til stede da jordmor hentet meg for å se på stingene. Jordmor ga en orientering til pleierne på Nyfødtintensiv, etter å ha konstatert at stingene hadde gått opp. Jeg fikk av jordmor foreskrevet en annen kombinasjon av smertestillende, samt grønnsåpevann. Dette gjorde det litt bedre en liten stund, før jeg omsider fikk time hos gynekolog. Det ble da bestemt at jeg skulle opereres neste dag, og jeg ble satt på antibiotika mot infeksjonen. I hele denne perioden, har far gått i skytteltrafikk mellom de to avdelingene - samtidig som han har tatt det meste av stellet av vår datter, da han oppfordret meg til å holde sengen for å holde smertene i sjakk. På denne bakgrunn, virker det underlig når sykehuset hevder: "Far har ikke kapasitet til å kompensere for mors manglende evner" ( dette ble faktisk tilbakevist av representant for sykehuset i fylkesnemnda). Som tidligere nevnt, ble det heller ikke sagt noe som helst om "manglende evner" før infeksjonen. Etter operasjonen, sa både pleierne og barnevernets saksbehandler, at jeg virket mye friskere og mer tilstede. Vi hadde med oss et bæresjal - og én av de ansatte på Nyfødtintensiv, knøt dette på meg, slik at far og jeg kunne gå tur med jenta vår. Dersom noen av disse knutene hadde gått opp - ville det vært essensielt at det grepet jeg hadde rundt hennes rumpe og nakke, var sterkt nok. Dette rimer dårlig, med at jeg ikke skulle ha styrke til å bære mitt barn.
6: I barnevernets undersøkelse, siteres jeg på at jeg har redusert grov- og finmotorikk. Detter har jeg aldri sagt. Jeg har sagt at jeg har redusert finmotorikk - mens det ikke er noe i veien med den grovmotoriske. Dette har jeg sagt flere ganger.
7: Før første møte med barnevernet på Moringen, ga en av Moringens ansatte, oss tips om å legge fram en "arbeidsplan". Dette for å vise at vår datter får omsorg, stell, mat og stimulering av oss begge. Da vi viste denne til barnevernets leder,  fikk vi kjeft av Moringens leder, for ikke å lagt fram en slik "arbeidsplan" tidligere.
8: Når det gjelder stimulering av henne, har Moringens ansatte, rådet oss til å la henne se på kontrastfargene i gardinene, lys / skygge, og fargesterke plakater på veggene i gangen. De har også fortalt oss at de beste lekene hun kan ha, er våre ansikter og våre stemmer. 
9: Jeg reagerer på at Moringen, i siste samarbeidsmøte med barnevernet, sa at delmålet om at vår datter skal føle seg trygg i badet, kun er oppnådd for fars del - fordi jeg "bare" har blitt observert i en trygg badesituasjon to ganger (de sa èn gang, men jeg sa: "Jeg trodde det var to ganger". Da ble jeg bare avfeid med "Ja, ja", fra Moringens side). I møtereferatet, står det bare at dette delmålet er oppnådd for far. Moringen sa også at jeg ikke har blitt observert i så mange stellesituasjoner, fordi jeg har hatt vondt i ryggen: Dette er noe som hendte i begynnelsen av oppholdet på Moringen - da jeg ikke har hatt vondt i ryggen, etter at vi tok initiativ til å heve stellebordet. Jeg har også blitt observert i stell av henne, utenom de observasjonene som er satt opp på ukeplanen - og jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger på disse observasjonene. I samme møte, sa Moringen at permisjonene ville holdes tilbake en stund framover. Jeg foreslo da at far skulle få reise hjem og senke skuldrene, redde drivhuset som var blåst overende, skifte dekk på bilen osv. - mens vår datter og jeg ble igjen på Moringen. Både Moringen og barnevernet, mente det ville være sunt for oss at jeg fikk alenetid med henne - men Moringen mente jeg ikke kunne være alene om natten (selv om det er nattevakt på Moringen - og dermed samme mulighet som om dagen, til å be om råd og veiledning). I møtereferatet, står det at Moringen frykter jeg skulle få "psykiske låsninger" under en slik alenenatt: Dette er en utrolig nedverdigende og uriktig påstand - da "psykiske låsninger" kun oppstår ved at andre mennesker presser / stresser meg, på en måte som indikerer at jeg gjør en dårlig jobb. Jeg begynte å bruke betegnelsen "psykiske låsninger" om slike reaksjoner - da jeg opplevde at personalet på Moringen ba meg ta meg sammen, og fortalte meg hvor skadelig dette var for mitt barn. Jeg følte da et behov for å forklare at dette ikke var noe jeg styrte med viljen, og at kjefting gjorde denne reaksjonen enda verre. Jeg opplever at Morinen og barnevernet, bruker denne betegnelsen med et innhold de selv definerer. Etter dette møtet, føler jeg at Moringens personale har fotfulgt meg når jeg var alene med henne. Dette har gjort meg ekstremt usikker, både som mor og som menneske, og har ført til at jeg ikke har fått gitt henne melk til tiden (hun har dog ikke blitt liggende å gråte - lenger enn det tar å blande en flaske melk, men jeg har ikke klart å fange opp de tidlige signalene på sult).
10: I et av de første samarbeidsmøtene på Moringen, sa vår daværende saksbehandler i barnevernet, at min tidligere fastlege har fastslått min uførhetsgrad til "kanskje 80 prosent". Legen har aldri foretatt noen vurdering av min uførhet. Jeg ble uføretrygdet da jeg var atten år, og har en arbeidsuførhet på 60 prosent (selv om trygdeutbetalingen er på 100 prosent). Arbeidsuførhet, betyr heller ikke en redusert eller manglende evne til å dra omsorg for seg selv og andre. Barnevernet sa også at vi har svart: "Det er ikke mer, det er ikke mer", på spørsmål om det er noe annet barnevernet bør vite om. Vi har aldri fått et slikt spørsmål - og vi har ikke stilt oss avvisende til at barnevernet innhenter de journalene som er relevante for saken. Men jeg har bedt om at journalen fra min privatpsykolog (fra 2015) tillegges større vekt, enn gamle journaler fra BUPP og Voksenpsykiatrisk. Ingen av de psykiatriske journalene, er relevante i denne saken - og journalene fra BUPP og Voksenpsykiatrisk inneholder mange feil, da det var andre enn meg selv som fikk komme med de påstandene som skulle behandles. 
11: I barnevernets undersøkelse, står det at "Hun har sagt hun ikke vil spise en dag". Dette stemmer ikke, da jeg sa jeg ikke klarte flere fellesmiddager, men ønsket at Øystein og jeg skulle få spise alene. Dette gjorde vi da denne dagen, og resten av tiden vi fikk være hjemme. Det er heller ikke sant at "Mor og far har kranglet høylytt". Derimot har jeg kranglet med min svigerinne. I forbindelse med familierådet på Kalnes sykehus, ble hun oppnevnt til familiens talsperson - og det var utrolig sårende for meg, at hun fikk med seg familien på å se bort fra enkelte punkter i den arbeidsplanen familierådskoordinatoren hadde laget. Dette dreier seg om punktene å koke flasker, hjelpe til med handling osv. Dermed tok de som bodde hos oss, et overordnet ansvar for vår datter - og jo større ansvar de tok, jo mer trakk jeg meg unna. Som talsperson for familien, var det til henne barnevernet ringte, da det ble ledig plass på Moringen en god stund tidligere enn vi var blitt forespeilet. Hun har fortalt meg at han kun fisket etter negative opplysninger - og dette ba jeg Moringen være oppmerksom på da det ble klart at de ville kontakte barnevernet. Da vi skulle skrives ut fra sykehuset, ba vi barnevernet sette i verk tiltak i hjemmet. Dette ville vært en mye bedre løsning for oss, enn å ha familien boende hos oss døgnet rundt: Det er ikke enkelt å skulle forholde seg til at noen som egentlig skulle vært kjærlige og hjelpsomme, får og handler etter et oppdrag vi er uenige i. Barnevernet viste ingen interesse for å diskutere de tiltakene vi kunne tenkt oss - blant annet daglige besøk fra Våler helsestasjon.
12: Under første møte med barnevernet på sykehuset, opplevde vi at saksbehandler hadde bestemt seg, uten å høre vår versjon først: Da vi hadde forsvart oss mot det vi trodde kunne være argumenter sykehuset hadde brukt (Vi visste verken at det dreide seg om en bekymringsmelding, eller det konkrete innholdet i denne. Alt legen fortalte oss, var at han ønsket å sende oss til kompetente fagfolk på Moringen - disse ville kunne hjelpe oss med å få på plass de rutinene vi kom til å ha hjemme (basert på vår beskrivelse av hjemmesituasjonen, og hva vi så var best for vårt barn - uavhengig av om det var Moringen eller andre, som hadde gitt oss de innspillene vi valgte å bruke), slik at alt var klart til vi kom hjem med vårt barn. Da Moringen ikke er sykehusets eiendom, måtte han sende en henvisning til barnevernet (som bare ønsket å hjelpe oss, og hadde hele vår lille familie i høysetet), sa barnevernet: "Dere sier at det ikke er et problem. Sykehuset sier at det er et problem, og da hører vi på sykehuset". Vi reagerer også på at sykehuset ga mine foreldre tillatelse til å være med på dette møtet, uten å spørre oss om dette var noe vi ønsket. Ved tidspunktet for møtestart, ble vi vist inn i møterommet. Der satt vi og ventet en halv time, før representantene for sykehuset og barnevernet, kom sammen inn til møtet. Da barnevernet spurte om jeg ammet, svarte jeg at jeg pumpet, men at vår datter fikk litt morsmelkerstatning i tillegg. En av sykepleierne, var da raskt ute med å si: "Hun får mest morsmelkerstatning!" Dette var en unødvendig opplysning - og den skapte inntrykk av, at jeg ikke hadde peiling på hva barnet mitt spiste. Det var også en nedverdigende kommentar for meg som kvinne og mor, da jeg har hatt et sterkt ønske om å kunne amme mitt barn. I løpet av tiden på sykehuset, hjemme og på Moringen, har dette problemet vært kilde til mange tårer.
13: Da hun som var på jobb 02.07., fortalte oss at barnevernet ville bli kontaktet - sa jeg til henne: "Jeg har sloss mot systemet siden jeg var fem - og de vinner alltid". Hun svarte da: "Ja, det gjør de". Selv om hun la til: "Det er din erfaring", kan jeg ikke fri meg fra tanken at hun visste nøyaktig hva barnevernet ville bestemme. Hun kjente også at mine skuldre og nakke, var helt stive av lang anspenthet. Hun sa da medlidende, at det er en påkjenning å være på Moringen uten permisjon. Den eneste permisjonen vi fikk i løpet av vårt opphold, føles som en hån - både fordi den skapte forventninger som aldri ble innfridd, og fordi den var i en pinsehelg, slik at vi ikke kunne handle samtidig: Det er absolutt en fordel å kunne handle under permisjoner - da utvalget av babyutstyr, er mye større på Rygge storsenter, enn på Gressvik torg og i Fredrikstad sentrum. Der er også fagkunnskapen blant de ansatte større.
14: Vi bestrider barnevernets påstand, om at Moringen er "et meget kompetent fagmiljø": De ansatte har generelle kunnskaper om barn - men viser minimal forståelse, når vi forteller at våre erfaringer, tilsier at vår datter har større utbytte av noe annet, enn det Moringens ansatte ønsker vi skal benytte oss av (For eksempel har det å bære Marita for å redusere luftsmerter, blitt beskrevet som "å bysse henne i søvn"). De hadde heller ingen forståelse for at vi ønsket å holde vår baby unna fellesarealene, da det gikk sykdommer som forkjølelse og øyekatarr på huset (til tross for at vi hadde fått beskjed om å vaske hendene etter handletur, for ikke å utsette vår datter for bakterier). De ansatte oppfordret oss til å bruke vår lokale helsestasjon, men hadde minimal forståelse for at vi gjorde bruk av de råd og innspill vi fikk derfra.  
15: Begrunnelsene til barnevernet og Moringen, endrer seg hele tiden: For eksempel, sa Moringen ingenting på møtet med barnevernet, om at vår datter ikke fester blikket. Dette hadde vi fått presentert som en bekymring på en ukesoppsummering. Vi foreslo da, at hun kanskje skjeler på det øyet hun ser på. Dette nevnte vi for helsesøster - og hun ordnet med en legetime, til vårt neste helsestasjonsbesøk. Dette har vi informert Moringen om. På møtet med barnevernet, sa jeg at kommuneoverlegen i Våler, hadde funnet en våken og nyskjerrig jente, uten noen skavanker på sitt venstre øye. Barnevernets leder, svarte da: "Vi har bare ditt ord for at det er bra". Moringens påstand om at: "hun har redusert syn, og har derfor hørselen som sin viktigste sans", var noe vi først ble presentert for under familierådet. Dette er en klart uriktig påstand, da hun kompenserer veldig bra ved å snu på hodet. Hun griper også godt rundt ting - slik at avstandsbedømmelsen, må sies å være i orden. Hadde Moringens påstand blitt fulgt, ville vår datter slutte å jobbe på egenhånd - og synet ville dermed blitt et større handicap, enn det behøver å være. I barnevernets vedtak, står det at hun må få komme til varme omsorgspersoner. Dette er en underlig påstand, da Moringen understreket på møtet med barnevernet, at de ikke betviler vår kjærlighet til vår datter.
16: I løpet av den første tiden på Moringen, hadde jeg en samtale med psykologen. Hun konkluderte med at jeg ikke hadde en fødselsdepresjon. På kommende samarbeidsmøte, var barnevernet veldig interessert i dette - han spurte konkret: "Så hun sa det ikke var fødselsdepresjon?" Selv om hun konkluderte med at det ikke var snakk om en fødselsdepresjon på det tidspunktet, betyr det ikke at det ikke kan ha vært dette (eller noe liknende) tidligere, eller at det ikke kan oppstå på et senere tidspunkt.Samtalen med psykologen, ble også foretatt på et tidspunkt jeg var ekstremt stresset - dette fordi vi plutselig fikk beskjed om, at vi måtte komme til Moringen tidligere enn beregnet: Vi hadde hatt time på Våler helsestasjon denne dagen - og vi hadde planlagt å hente litt klær og utstyr hjemme (selv om Moringen hadde satt opp et stramt tidssjema, for når vi måtte være tilbake). Plutselig ringte psykologen, og sa hun hadde sett feil på timeplanen sin - og vi hadde ikke mer enn tiden og veien, før vi måtte være tilbake. I det hele tatt, var Moringen dårlig tilpasset det å ha barn.
17: Vi er et ektepar, men opplevde at Moringen ønsket vi skulle oppføre oss som to aleneforeldre: "vår datter blir prisgitt dagsformen til én av dere", har vi fått høre. Dette er en veldig stygg påstand - da vi elsker vår datter, og er opptatt av å gi henne den omsorgen hun trenger til enhver tid. Som i familier utenfor Moringens søkelys, må iblant avtaler mellom oss voksne, gjøres om på - da det er vår datter som er i førersetet. Jeg sa også på et av de første samarbeidsmøtene, at vi mister noe av familietiden ved å måtte være så mye ute i fellesstua: Det er ikke i en slik fellesstue vi kan observeres i et normalt familiesamspill - men på hybelen, hvor vi kan slappe av og få det mest mulig likt en hjemmesituasjon.
18: Det at vi måtte være ute i fellesarealene så ofte, gjorde at vi ble redde for å ta jenta vår med ut på trilleturer, og for å motta besøk - fordi begge deler, betydde mindre tid i fellesstua. Vi visste at vi var nødt til å slappe av på hybelen iblant, for å kunne senke skuldrene og være en familie. Vi foreslo at personalet kunne observere oss på hybelen, når som helst de ønsket - men fikk beskjed om, at dette var så upraktisk for dem. det er slett ikke bestandig det har vært personale tilgjengelig for å observere henne, når det har passet for henne å være på matta i stua. Personalet har sagt at vi skal hente dem, hvis de ikke er i stua når vi kommer- men er de opptatt på kontoret, spiller det ingen rolle at vår datter er klar for å være i stua akkurat da (Vi opplever at det har vært en dobbeltkommunikasjon fra personalet - om på den éne siden å følge barnets ledelse (noe vi selvfølgelig gjør med glede) - og på den andre siden å vente på personalet, selv om hun er sliten. Jeg har også blitt redd for å være i stua med henne, fordi personalet har forlangt at jeg skal sitte og holde på henne hele tiden (Jeg har selvsagt ikke noe imot å holde min datter - men det blir en veldig monoton bevegelse over lang tid, og det er heller ikke slik et samspill fungerer i en familie). På hybelen var det en behagelig temperatur, mens det i fellesstua ble uutholdelig varmt og vanskelig å puste (Personalet har selv sagt, at det ikke er gjort noen utbedringer av bygget etter at det huset Gressvik skjortefabrikk, for å få det til å fungere bedre som en bolig). 
19: Barnevernet har skremt vettet av vår fastlege - som later til å være fullstendig uvillig til å skaffe oss den dokumentasjonen vi trenger for å forsvare oss.
20: Allerede første dagen på Moringen, fikk vi en indikasjon på hvor lett personalet tar på det at mennesker kommer dit i en sårbar situasjon: En av de ansatte, brukte lang tid på å fortelle oss at de forventningene vi hadde hatt til tiden etter fødselen, måtte vi bare legge bort og tenke at ingenting hadde skjedd.
21: Moringens ansatte har selv sagt, at det ikke eksisterer noen felles politikk for hvordan de skal rådgi beboerne - men at den enkelte ansatt gir råd og veiledninger, ut fra hvordan vedkommende løste tilsvarende situasjon hjemme. 
22: Moringens ansatte har gitt oss beskjed om, at vi var for klokketro hva gjelder matetider (blant annet med kommentarer, som: "Tenk på de landene der de ikke har klokke, da") - men når vi har fått matesjemaene tilbake fra kontoret, er flere av dem merket med antall timer mellom to måltider.
23: I refferatet fra siste samarbeidsmøte, står det at jeg har bestemt meg for at jeg vil være mamma til barnet: Etter at sykehuset koplet inn barnevernet, har jeg enkelte ganger vært forberedt på å frasi meg foreldreskapet til min datter (som en kjærlighetserklæring til henne og far) - for uten meg, hadde ikke barnevernet hatt noen bekymringsmelding. Jeg har nevnt dette for noen av Moringens ansatte - blant annet for henne som jobbet med å lage et nettverkskart (ganske tidlig i oppholdet). Tilbakemeldingen fra henne, var: "Det er mange måter å være mamma på. Det kan hende du ikke kan være hverdagsmammaen hennes".
24: I barnevernets undersøkelse, står det at: "Far virker usikker i sin voksenrolle": Dette er en uhyrlig påstand, da én persons oppfatning, skal legge grunnen for et meget viktig vedtak. Det er naturlig å være utrygg i møte med barnevernet, og at dette kan tolkes som usikkerhet. Det er også naturlig å være usikker i foreldrerollen (slik det også står pressisert at mor er) for alle førstegangsforeldre.
25: Vi kom til Moringen etter en "sterk bekymring" fra Nyfødtintensiv på Kalnes, og barnevernet ble igjen kontaktet etter en "sterk bekymring" fra Moringen: I begge disse situasjonene, opplevde vi å bli overlatt til oss selv på hybelen, uten at noen ba oss komme ut i fellesarealene for observasjon. Etter at barnevernet hadde vært på Moringen 03. 07., opplevde vi også at vårt barn ble ignorert under fellesmiddager - og vi ble ignorert av Moringens sjef, da fars bror og svigerinne kom for å følge barnets rutiner, før de tok henne med seg til Oslo. Vi fikk også inntrykk av, at fars ønske om "en glidende overgang" (framsatt i familierådet), var avgjørende for at barnevernet ba fars bror og svigerinne være med oss i stell og mating noen timer, før de tok barnet med seg til Oslo. Moringen kunne heller ikke gi  fars bror og svigerinne noen tips om stimulering av et barn. 
26: Da vi hadde vært hjemme noen dager - ringte vi til Moringen, for å få tilsendt journalen vår (Vi pressiserte, at vi ønsket alt de hadde på både vårt barn og oss voksne). Etter å ha ventet i to uker - ringte vi igjen til Moringen, og etterlyste journalen. Vi fikk da beskjed om, at journalen måtte renses for navn og vurderinger, før vi kunne få den utlevert. Dette høres ut som en dårlig unnskyldning for å trenere utleveringen - da vi allerede kjenner navnene på de Moringen- ansatte, vet hvem som har observert oss, og har bedt om og fått tilbakemeldinger underveis.
27: På det siste samarbeidsmøtet på Moringen, hadde barnevernets saksbehandler, med seg utskrift av barnevernets undersøkelse. En av Moringens representanter på møtet, spurte henne om Moringen og vi kunne få kopiene - slik at vi kunne gjennomgå dem etter møtet. Vi regnet da med at Moringen var på vår side - og vi gikk igjennom undersøkelsen punkt for punkt med Moringens ansatt. Hun noterte de innvendingene vi hadde til undersøkelsen - og vi ble enige om å gå igjennom disse med barnevernet på neste samarbeidsmøte.
28: I barnevernets undersøkelse, siteres far på at hans familie har stengt ham ute fra kontakt med onkelbarna. Dette stemmer ikke - da det var hans daværende svigerinne, som kjeftet på alle som behandlet hennes barn på andre måter enn hun selv hadde sett for seg. Dermed var det flere enn han, som syntes det ble for vanskelig å leke med barna. Han har god kontakt med sine onkelbarn i dag, og han har også arbeidet i en barnehage.
29: I vår datters journal fra øyeundersøkelsen på Ullevål, står det at hun er innlagt pga. sosiale forhold. Vi har ikke fått noen annen beskjed om årsak til innleggelse, enn det legen fortalte oss i forbindelse med hennes todagers-kontroll: "Observasjon av litt rask hjerterytme, samt gulsott".
I denne journalen står det også, at: "Foreldrene har hatt mye veiledningsbehov". Det stemmer ikke at vi har hatt behov for mer veiledning, enn andre førstegangsforeldre. Oppfølgingen på Nyfødt intensiv, var dog mer omfattende, enn den hadde vært på Barsel: For eksempel ble hun badet av en pleier på Barsel - mens vi på Nyfødt intensiv, fikk lov til å gjøre dette selv. Da er det naturlig å øve seg på badegrepet, før hun kommer i vannet - og det er naturlig å takke ja, når en pleier tilbyr seg å se på. Før jeg ble sengeliggende pga. smerter, valgte vi å ta stellet av barnet sammen. Dette for at vi begge kunne få den samme opplæringen samtidig - og for det praktiske i at én kan holde på babyen , mens den andre vasker hender etter bleieskift. Dette handler ikke om at "Mor er avhengig av far for å stelle barnet", og det er også litt underlig at noen skal ha oppfattet det slik. Vi var kunnskapssøkende hva gjelder vårt barn og hennes utvikling - men dette handler ikke om usikkerhet utover det som er normalt for førstegangsforeldre. Jeg kan huske en episode der hun gulpet mye mer enn hun pleide: Jeg påkalte da en pleiers oppmerksomhet. Pleieren tok henne ut av armene mine, og løp bort med henne. Hvis det er denne episoden det siktes til, når Nyfødt intensiv påstår at jeg har holdt på å slippe barnet i gulvet (En påstand som ble framsatt for far under vårt opphold på sykehuset), vil jeg sterkt bestride dette: Det er ikke unormalt å bli engstelig første gang man opplever kraftig gulping hos sitt barn.  
30: En av de varme dagene i sommer, bestemte Moringens personale at beboere og ansatte, skulle ta litt is og kaffe i hagen. Etter hvert, fikk vår datter en matte som ble lagt på gresset - og jeg la meg ved siden av henne, og svarte på hennes pludrelyder. Den ansatte, sa da: "Åh, de snakker sammen!" Dette er den samme ansatte, som i familierådet hevdet at at vi ikke stimulerte vår datter (En understimulering barnevernslederen - i det første møtet på Moringen, mente ville skade hennes språkutvikling alvorlig).
31: På siste møte med barnevernet på Moringen, spilte barnevernets leder, ballen opp i hendene på Moringens leder (på en måte som var både åpenlys og sjofel): Moringens leder, fikk spørsmål om hvorfor de valgte å avslutte vårt opphold, tidligere enn de fire månedene vi hadde skrevet oss inn for. Midt i hennes utlegning, skjøt barnevernets leder inn spørsmålet: "Dere har sett det dere ville?" Moringens leder, svarte da, med beklagelse i stemmen: "Vi har dessverre ikke sett det vi ville". Vi reagerer også på, at Moringen og barnevernet, hadde langt flere representanter på dette og forgående møte, enn det som var nødvendig.
32: På ett av samarbeidsmøtene på Moringen,  spurte barnevernet hvordan jeg stilte meg til veiledningen på Moringen, kontra den på sykehuset. Jeg svarte da, at på Moringen ble veiledningen gitt med kjærlighet. Etter hvert forsvant denne kjærligheten, og vi opplevde en fiendtlig innstilling fra personalet: Ett eksempel, er da barnet lå på en matte i fellesstua, mens jeg lå ved siden av henne. Far satt ett lite stykke unna henne, og fortalte gledestrålende til den ansatte: "Nå ser hun meg, for hun gjør det jeg gjør!" Tilbakemeldingen fra den ansatte, var: "Tror du virkelig at hun kan se så langt?" Det føles utrolig vondt, å ikke få lov til å være stolt av sitt eget barn - og uttalelsen vitner ikke om "et svært kompetent fagmiljø". Jeg har også opplevd å få tilsnakk, for at jeg er for rolig når jeg trøster -  og for at jeg tørker bort sikkel fra barnets hake, når hun ligger på magen og løfter hodet i fellesstua.   
33: I inntaksmøtet på Moringen, sa barnevernet, at sykehuset hadde sagt til oss at vi måtte holde hodet "kanskje tjue ganger". Da jeg sa at man alltid sier: "Hold hodet", når man gir noen en baby, var barnevernet meget rask til å svare: "La oss ikke henge oss opp i det".
34: Da barnevernet ble koplet inn på sykehuset - tok vi det for gitt, at de innhentet journaler og utskrivningsnotater fra hele oppholdet. I sitt opprinnelige utskrivningsnotat, sier Barsel at vi har behov for tett oppfølging når det gjelder samspill. Dette er så vidt jeg har forstått, noe de skriver i papirene til alle førstegangsforeldre - og "tett oppfølging", viser da til at det er den lokale helsestasjonen som står for oppfølging av barn og foreldre.
Da Moringen besluttet å kople inn Barnevernet hadde vi vært der i nesten 2 måneder av 4 avtalte. Nok en gang fikk vi sjokk. Barnevernsleder sa rett ut at vi mistet omsorgen for barnet for godt. Vi ble ikke fortalt noe som helst om at dette vedtaket skulle prøves i Fylkesnemda, og at dette eventuelt kunne ankes til tingretten. Vi ble ikke fortalt noe som helst om rettigheter, veiledning eller at vi burde skaffe en advokat, det var noe vi måtte spørre om hvorvidt det kunne være en ide. Det ble vi da anbefalt å gjøre. Barnevernet sa seg villig til å skaffe oss en advokat, noe vi takket ja til. Dagen etter ringte barnevernet meg og sa at han hadde skaffet oss en advokat, jeg fikk navnet hennes. Jeg begynte å mistenke at barnevernet gjør hva som helst for å vinne en sak, så da tiden gikk uten at jeg hørte noe fra denne advokaten ble jeg bekymret. Til slutt valgte jeg å ringe rundt til advokatkontorer i både Fredrikstad og Sarpsborg. Heldigvis fikk jeg tak i en som kunne komme på så kort varsel. Først senere på dagen ringte den advokaten som barnevernet hadde skaffet. Hun beklaget at hun ringte så seint , mener å huske at hun snakket om at telefonen hadde fått problemer så den måtte fikses før hun fikk ringt meg. Jeg forklarte henne da at vi hadde ordnet en annen advokat. Hun forsto den.
Vår advokat kom dagen etter, 15-20 minutter før neste møte med barnevernet skulle begynne. I grove trekk satte vi han inn i saken,og han fortalte oss om at vi ikke nødvendigvis hadde mistet henne for godt. Han fortalte oss om fylkesnemnd og tingretten. Da var ikke alt håp ute. På dette møtet ble det vedtatt at et nytt familieråd skulle arrangeres. Denne gangen skulle familien bestemme hvem som skulle overta omsorgen for barnet. Møtet skulle finne sted mandag uka etter. Vi ønsket at hun skulle flytte inn hos lederne for Fredrikstad korps, Frelsesarmeen. De bor på Jeløy, ikke langt ifra oss. Da ville det være mulig å se henne ofte uten at vi ble nødt til å kjøre så langt. Dessverre ville verken familierådet eller barnevernet dette. Det var et krav om at hun ble i familien. Min yngste bror og hans samboer ble tilslutt vedtatt som fosterforeldre. I ettertid stusser jeg masse over hvorfor vi måtte bevise omsorgsevne over flere måneder, mens min yngste bror og samboer ikke møtte noen som helst krav til å kunne ta seg av en baby på nesten 3 måneder. Min bror har aldri tatt vare på en baby og ingen av de har, så vidt jeg vet, blitt engang spurt om evne til å ta vare på vår datter. Allikevel presterer barnevernet å skrive i referatet at nå kommer barnet til et trygt og godt hjem. JEG spurte barnevernet på familierådet om min yngste bror og samboer kunne bli noen timer på Moringen slik at de fikk lære hennes hverdag og behov. Det ble godkjent. Etter familierådet var de nødt til å hive seg i bilen og dra til Rygge storsenter og handle inn masse til barnet på Barnas Hus. De fikk minimalt med tid til å forberede seg til og overta omsorgen for vår datter, bare noen få timer. Allerede dagen etter skulle de komme utover og være sammen med oss. De kom på formiddagen og tok del i 2 matinger og bleieskift. De spurte masse om alt som hadde med henne å gjøre, noe som virkelig viste en sterk interesse for henne, de noterte ned flittig. De fikk også middag på Moringen. Etter middag og nytt stell fylte vi opp bilen deres med alt av barnets utstyr. Da de kjørte avgårde med henne føltes det helt uvirkelig. Riktignok hadde jeg kjent en absurd følelse av at hun ikke lenger var min datter det siste døgnet, men alt føltes bare så utrolig uvirkelig. Da de hadde reist fylte vi opp vår egen bil og reiste. Vi slapp å vaske ut leiligheten. Å komme hjem var en lettelse. Borte var alt av krav og rigide regler, vanskelige personale og trafikkstøy, folk over alt, borte var Moringen. I nesten 3 måneder hadde vi tatt vare på vår datter 24/7. Plutselig hadde vi et hav av tid. Riktignok var det ikke et hjem som hun hadde bodd så mye i, så vi forbant ikke huset med henne. Men vi hadde det vondt. Tankene var rundt oss hele tiden. Å klippe plenen, som delvis ikke var klippet i det hele tatt, ble et mentalt mareritt for meg. Jeg tenkte mer mens jeg gikk med maskinen så det tok noen dager før jeg ble ferdig. Kleggen var intens rundt og på meg, så den var også en årsak til at jeg brukte tid. Vår advokat fortalte oss at det var lite vi kunne gjøre før papirene som barnevernet sendte inn til fylkesnemnda kom, da ville vi vite hva anklagene gikk ut på og kunne jobbe med å skaffe dokumentasjon som ville tilbakevise deres påstander. Advokaten gikk deretter ut i ferie og tok med seg familien til USA en tur. Var det noe var det bare å kontakte han på mail. Siden barnevernet hadde snakket om at saken skulle opp i fylkesnemnda i løpet av 6 uker, var det ikke annet å gjøre enn å vente. Det var et mareritt. Vi hadde tusener av spørsmål men ingen til å besvare de. Vi snakket ikke om annet. Vi sov dårlig og våknet tidlig. Dagene var lange og meningsløse. For meg var dagens høydepunkt frokosten. Da koser jeg meg med 3 brødskiver med banan og 6 dl kaffe med kakao. Jeg er ikke så verst til å lage mat så de fleste middager er riktig så gode. Den luksusen unner vi oss.
Barnevernsleder ringte meg og inviterte til et møte, snakket om at vi skulle få en oppdatering på saken. Siden vi utelukkende har svært negative erfaringer med barnevernet, takket jeg nei. Han spurte da om kona kunne være interessert, jeg sa nei. Ok, sa han, da har jeg iallefall spurt. Vår advokat hadde nettopp gått ut i ferie, det visste barnevernet. Jeg mistenkte derfor at de ønsket et møte så snart han var utilgjengelig. Av en eller annen grunn ser det ut til at barnevernet elsker å skremme, og gjør det flittig. Vi var i en utrolig sårbar situasjon og orket ikke enda mer dritt fra den kanten. Senere møter har heller ikke vist noen form for støtte og forståelse, bare mer løgn og skremsler.

Fortsetter i del 3:


http://fokusbarnevernet.blogg.no/1509200871_vrt_mte_med_barnevernet_del_3__mte_med_fokus_p_barnevernet.html


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

FOKUS PÅ BARNEVERNET

FOKUS PÅ BARNEVERNET


Vi har vært registrert som interesseorganisasjon siden mars 2015, men startet vår aktivitet 2013. Finn ut mer ved å klikke på OM OSS under KATEGORIER. Under posten AKTIVITETER kan du se om vi har møte - annen aktivitet i nærheten av der du bor. Lurer du på noe eller vil komme i kontakt med oss, send oss en E-mail:

fokus.paa.barnevernet@gmail.com



Vi er også på
FACEBOOK


KATEGORIER:

ARKIV:

FØLG:
FOKUS PÅ BARNEVERNET