hits

Støtte til barnevernsarbeidere? -Gjør en jobb du kan være stolt av!

 

Jeg skal gjøre noe helt spesielt til meg å være. Jeg skal komme med en liten støtte til barnevernsarbeidere, den er riktignok betinget, men jeg tror den er rimelig betinget. Jeg stiller ingen ublu krav.

Og jeg vil prøve å forklare hvorfor jeg kommer med denne støtten.

Det er noe jeg har undret meg over i lang tid,og det er hva som skjer med de i barnevernet som etterhvert får egne barn,og dermed oppdager hva tilknytning vil si,og at den ikke kan måles i antall minutter med øyekontakt.

Eller med noe annen skjema for den del. De vil jo da oppdage hva det er de har vært med på, hvis de ikke er helt komplett uten egen tenkeevne ,og selv om jeg mener at kompetansenivået i barnevernet er svært lavt i forhold til makten de har er det nærmest katastrofalt.

Så betyr ikke det at de ansatte er dumme på noe vis.

Så, de må jo ,når de får egne barn, ihvertfall oppdage at de teoriene og de "verktøyene" de har brukt for å skille barn fra sine foreldre kun er svada.

Hva skjer da med dem?Klarer de å komme tilbake i jobb? Og kan de i det hele tatt slutte i jobben da? Fordi sier de opp jobben kan de fort havne i risikogruppa selv,og det vet jo de bedre enn de fleste hvem som er i risikogruppa, og jeg kan ikke tenke meg de ønsker seg dit de har kjørt  de familiene de har grepet inn i.

Så vil de da begynne å gjøre jobben sin slik de første tror de gjør den,og slik vi blir fortalt av både ombud og politikere,og hjelpe barn?  For å si det rett ut,så syns jeg faktisk synd på de som jobber i bv. Jeg synes riktignok at de er så inkompetente som mulig,og ser ikke ut til å skjønne det selv,men det er faktisk mulig at utdannelsen er så dårlig at de ikke har forutsetninger for å vite om de er kompetente eller ikke,og da velger de jo selvsagt å mene at de er kompetent.

Det kan like godt være jeg som er inkompetent og ikke aner hva jeg holder på med, men jeg tror iallefall at jeg har noe rett i mine meninger av og til.

Det er helt rett frem psykologi,det ville du også gjort. Jeg forstår at de føler seg hetset ,de utfører jo bare jobben sin slik de har lært at den skal gjøres,og de har ikke noen fordypning i faget :

Hvordan beherske makt? Så mange av dem bedriver maktmisbruk uten å ane selv at det er det de gjør, fortsatt ikke at noen sier det til dem heller. De aner ikke selv at de teoriene de arbeider etter er nettopp det.

Teorier. Og de har for lite utdannelse til å vite hvordan de skal tolke resultatene de får av disse verktøyene,men de kan bruke dem,men har på en eller annen måte fått for seg at de gir fasitsvar.

De tror fullt og fast at man kan ta ett skjema,og krysse av uten engang å ha truffet mennesket og fastslå at det kommer til å skje en omsorgsvikt. Og de får da ikke lov til å gjøre jobben de skal gjøre etterat de har tolket resultatet slik,da de da skal gå inn og hjelpe familien, rettlede og hjelpe dem til å få dette til.  

Den delen av jobben blir de nektet å utføre,og det er det som gjør at det er så stor forskjell på hva folk tror og hva som skjer i praksis.

Men hvem som nekter dem dette vet jeg ikke. Hvis det er dem selv så har de ikke noe i jobben å gjøre, og da trekker jeg enhver uttalelse som kan tolkes som antydning til støtte til dem.

Hele denne kommentaren er basert på at det finnes ærlige arbeidende mennesker i barnevernet,med en genuin interesse i å jobbe med barn og hjelpe familier som trenger litt startgass.

Dersom de ansatte er mer eller mindre psykopatisk, driver eget firma med barnevern i tillegg har fosterbarn eller på noen annen måte har økonomiske interresser i barnevernet utenom lønna si, så må alle slike muligheter forsvinne.

Ellers er det nyttesløst,og man kan like gjerne gi opp å forsøke få barnevernet på fote noen gang.

For når de har tolket en fremtidig omsorgsvikt er jobben deres å hjelpe, men det skjer i så godt som ingen av tilfellene, fordi det av en aller annen grunn foretrekkes at det gjøres en omsorgsovertagelse. På hvilket hold dette bestemmes vet jeg heller ikke. Men dette sammenlagt gjør at de som jobber i barnevernet faktisk kun får lov til å gjøre halvparten av jobben sin,og den gjør de til punkt og prikke, så selvsagt føler de seg hetset. Og kanskje blir de det også, for kan man egentlig beskylde dem som tror fullt og fast på at de gjør en god og viktig jobb for å ikke gjøre jobben sin? k
Og kan man beskylde dem for å  både misbruke makten sin, være inkompetent og uten følelser?

Så hvordan har de egentlig det oppe i alt dette ,og er det dem vi skal angripe?

Eller skal man finne ut av hvorfor det ikke jobbes slik det læres i studietiden, og hvorfor utdannede folk ikke får bruke utdannelsen sin slik de har lært ,men bare får bruke en ting av det de har lært, og det er hvordan man foretar en omsorgsovertagelse? 

Jeg ser bort fra de saksbehandlerne som tramper over både barn og foreldre, i blindt sinne mot familier, og foreldre i særdeleshet,de bryr seg ikke om barna, de er kun ute etter å knekke familier av en eller annen grunn bare en psykolog kunne funnet ut.

Det finnes noen slike rundt om på barnevernskontorene, men heldigvis er de ikke overalt,og de er i stort mindretall, imidlertid er de farlige mennesker man ikke blir kvitt uten å fjerne muligheten de har til å bestemme en omsorgsovertagelse: Da slutter de i barnevernet. Og de har vi heller ikke bruk for i slike jobber. De kan grave grøfter for å få ut frustrasjonen og sinnet sitt,eller iallefall gjøre noe annet. 

Jeg snakker om den jevne barnevernsarbeider som i utgangspunktet var og er ett ærlig arbeidende menneske som er oppriktig interessert å jobbe med og hjelpe barn. De kan faktisk utgjøre en forskjell,men det forutsetter at de får gjøre jobben sin slik det i utgangspunktet var meningen at de skulle, men  de er blir fanget av teorier,skjemaer og mikroobservasjoner. De får aldri til en situasjon der de ser hele familien og ser ressursene som finnes hos alle, de som kan jobben sin kan også hente frem de ressursene og slik hjelpe barnet ved at familien fungerer som en normal familie,og en normal familie lever ikke sitt liv i skjemaer. Kan vi hjelpe noen av dem ut av det de sitter fast i? Vil vi hjelpe noe ut av det,og det viktigste spørmålet av alt

VIL de bli hjulpet ut av det,og utføre jobben slik at de med stolthet kan si at de jobber i barnevernet? Eller sitter den ubestemmelige som har fjernet den delen av jobben deres som er den alle viktigste ut av jobbinstruksene deres for dypt til at man kan få gjort noe med det?

Jeg tror det er viktige spørsmål,og det er mest viktig for de barna de i utgangspunktet hadde lyst til å hjelpe at de ikke blir påtvunget en hjelp de ikke har bruk for, og en hjelper må være svært bevisst at han/hun hjelper ut fra mottagerens behov, og ikke ut ifra eget behov for hvordan de skal hjelpes, eller aller verst eget behov for å hjelpe.

Men oppfylles disse kravene kan vi ha bruk for dem og se verdens beste barnevern på ordentlig,eller er dette bare ønsketenkning fra min side? Jeg vet ikke,men det burde vært en debatt om akkurat det,men den kan jo ikke tas før man får barnevernet til å høre.  

De hører bare hets,da,og det er dessverre blitt så steile fronter at bv anser enhver kritikk,berettiget eller ei,som hets. Eller lederne deres kaller det det. Hvordan trenger man igjennom den muren som andre enn dem selv har satt opp rundt dem, mon tro ,og er det de som har satt opp muren vi må ta tak i . Kanskje det er de som har bestemt at omsorgsovertagelser skal brukes som første og eneste løsning?

Det ble mange spørsmål her på slutten. Det er fordi de må besvares før man kan se ett barnevern som fungerer slik vi blir fortalt det fungerer. Noe vi  ser med våre egne øyne at det ikke gjør.

Vi har ikke råd til å la ett eneste barn gjennomgå de traumene en akutthenting vil gi.

Vi har ikke råd til ett eneste barn som blir utsatt for omsorgsvikt etter har det blir tatt med tvang ut fra hjemmet. Det er en av de styggeste forbrytelsene man kan begå ,og det kan vi ikke akseptere at skjer.

Med dette håper jeg og inviterer barnevernspedagoger til å iallefall tenke over hva jeg forsøker å si,og gi det en ordentlig grundig tankeøkt,og se om det ikke er bedre at barnevernsarbeiderne får vist at de kan være en ressurs enn at de opptrer som det absolutt motsatte.

Og å innse at arbeidsmetodene deres ikke er i overenstemmelse med det de kaller for barnets beste,men at de selv kan være det ved å forandre holdning og tørre si ifra om at det dere holder på med ikke holder mål,og gå i spissen for ett bedre barnevern uten idiotiske skjemaer,men der helt vanlig sunn fornuft , littegran gangsyn, respektfull oppførsel og gode mennskekunnskaper og evnen til  å få det beste frem i folk er det som teller. Ikke skjemaer som absolutt ingen følger i det normale liv.   

CMJ

2 kommentarer

Olav Have Holm

30.05.2018 kl.02:36

Veldig bra skrevet. Det er viktig at man ikke umenneskeliggjør alle barnevernspedagoger. Det er slik at mange har gått inn i yrket (kanskje ved at de leste en skolebrosjyre som 18-åringer og fant ut at de ville velge barnevernspedagogstudiet som valg på Samordna opptak til høyere utdanning) med de beste hensikter. I en skolebrosjyre blir man jo fortalt at yrket handler om å hjelpe barn som har det vondt og vanskelig, og det tror jeg alle synes høres ut som et edelt og fint yrke; vi nordmenn er jo tross alt noen som ønsker å hjelpe, enten vi støtter Røde Kors eller gir til tv-innsamling, og det å ha å hjelpe som yrke må jo være fint. Problemet oppstår når man etter endt utdannelse oppdager at mulighetene til å hjelpe i liten grad er der. Kommune har ikke økonomi til å tilby hjelpetiltak som trengs og man ender opp med billige hjelpetiltak som det er det begrenset med. Man føler kanskje at man ikke har nok kompetanse til å kunne hjelpe. Og i tillegg får man kanskje et press fra ledelsen om å jobbe mot en omsorgsovertakelse. Noen har nok følt at de angrer på utdannelsen, men de sitter med studielån etter tre års bachelorutdanning og ønsker ikke å begynne på nytt, og de har jo for første gang i livet hatt en fast og relativt god inntekt (begynner på litt under 50.000 kr brutte per måned) og de velger derfor å fortsette i yrket. Den gode barnevernspedagog kan være et vennlig menneske som i det minste kan være en støttespiller mens man venter på at foreldrenes problemer skal gå over av seg selv (eventuelt med hjelp fra slekt og venner). De mindre gode barnevernspedagogene, de som blir utsatt for "hat" er de som spiller med ledelsens ønske, skriver usanne rapporter og provoserer foreldrene slik at de bare blir mer og mer nedbrutt.

Det finnes kanskje tre grupper barnevernspedagoger: Den første er de som har malt seg opp i et hjørne og havnet i yrke som de skjønner er umoralsk, så har du de som er så naive at de ikke skjønner at det de blir satt til å gjøre er galt, og du har kynikerne som gjerne blir beskrevet som "psykopater" og det er med viten og vilje gyver løs uten brems og ødelegger både foreldre og barn. Det er det første gruppen vi burde ta vare på og de fortjener ikke å bli hetset.

Jasper

30.05.2018 kl.14:28

De store forholdene er ærlighet og interesse for å lytte til barn.

Ærlighet inkluderer å dokumentere barnets ønsker om familiesammenføring, uansett om alt apparatet rundt arbeideren ønsker å opprettholde separasjon.

Skriv en ny kommentar

FOKUS PÅ BARNEVERNET

FOKUS PÅ BARNEVERNET


Vi har vært registrert som interesseorganisasjon siden mars 2015, men startet vår aktivitet 2013. Finn ut mer ved å klikke på OM OSS under KATEGORIER. Under posten AKTIVITETER kan du se om vi har møte - annen aktivitet i nærheten av der du bor. Lurer du på noe eller vil komme i kontakt med oss, send oss en E-mail:

fokus.paa.barnevernet@gmail.com



Vi er også på
FACEBOOK


KATEGORIER:

ARKIV:

FØLG:
FOKUS PÅ BARNEVERNET